Det skulle bli litt mer dramatikk før vi kom oss avgårde fra Arica i Chile. Jeg har allerede fortalt om da det begynte å brenne i hotellet, og vi måtte raske med oss unger og pass og løpe ut. Det hadde jo tross alt vært kipt om vi fikk med oss ungene ut av det brennende hotellet, men måtte legge de igjen i Chile fordi passene var brent inne og de ikke kom seg over grensen.
I dag var det siste dagen vår i Chile. Vi hadde kastet de siste blikkene ut fra altanen i 8. etasje, snust inn den siste saltvannslukten, vi hadde ryddet og pakken nesten ferdig og hadde gått ned for å spise frokost. Damene hadde gått opp igjen for å pakke siste resten mens mennene var nede og passet på at ungene ikke ramlet i bassenget. Stemningen var avslappet, vi var tidlig ute og hadde god tid før flyet i ett-tiden. Taxiene var bestilt og vi tenkte vi skulle opp i leiligheten og raske sammen siste slanten og loffe ned med bagasjen.
Heisen på Tiawanaku – hotellet vi bodde på – er ikke stor, men vi fikk fint plass til oss to menn med våre til sammen fire unger. Jeg vet ikke hvor gammel bygningen er, men den bærer preg av ikke å være helt ny. Blant annet heisen er litt skramlete. Ikke det at det på noen måte er skremmende. Det er jo noen som er redde for heiser, men denne er ikke noe skrekkeksempel. Men det kommer gjerne litt dunkelyder når den går. Det skjedde denne gangen også. Kanskje særlig denne gangen. Jeg ser for meg at en heis en en boks som henger i en solid kabel og går i et spor. Kabelen holder heisen oppe, og skal sørge for at den stopper i riktig etasje. Sporet skal sørge for at heisen glir greit og ikke svinger eller dunker borti veggene i heissjakten.
Når vi nå hadde litt, og etterhvert tiltagende dunking i heisen, tenkte jeg i mitt stille sinn at det måtte være noe galt med sporet, som gjorde at heisen hoppet oppover. Det viktigste må vel være at ikke kabelen ryker. Så da skulle vel alt være greit, bortsett fra at heisen etterhvert hamret og dunket som om den overhode ikke gikk i noe spor. Heldigvis var vi snart oppe. Jeg så nå for meg heisen dingle som når en jo-jo har gått helt ut og ikke lenger "jojer", men du likevel nøkker den opp som om du "jojet", men det ville jo gi seg når den bare stoppet i riktig etasje og fikk roet seg.
Det rare var at den ristet like kraftig også etter at dørene hadde åpnet seg. Ikke før jeg satte foten i gangen utenfor og kjente at den ristet like mye var det tanket slo meg at det kanskje var et jordskjelv. I det samme kom konene våre stormende ut av leiligheten. Vi var nå alle enige om at det var jordskjelv, det var Chile og vi var i 8. etasje. Ingen drømmesituasjon.
Ungene hadde med seg lørdagsgodtet på stranden i går. Hotellet skimtes i bakgrunnen.
Nå var det endelig tid for å handle. Etter gammel vane grabbet jeg til meg nærmeste unge og begynte å løpe ned trappen. Tre trinn ned snudde jeg og løp opp og hentet den andre ungen også.
Så løp vi. Skjelvet var allerede begynt å ebbe ut, og jeg tror det var over før vi var kommet en etasje ned. Men siden det i øyeblikket ikke føltes så kult å ære inne i en blokk sammen med hele familien når hele blokken akkurat hadde skramlet og ristet, så fortsatte jeg bare å løpe. På ropene bak meg skjønte jeg at de andre vurderte situasjonen likedan. Ylva var helt i ekstase der hun satt på armen min. Innemellom frydeshylene lurte hun på hvem det var som ristet huset. Da vi passerte fjerde etasje, der vi hadde fått den sure røyken i flaisen da vi løp ut fordi det brente, lurte hun på om vi løp fordi det brente denne gangen også.
Vel ute var det tid for refleksjon og ettertanke. Vi hørte om taxien kunne komme litt tidligere, og om det var trygt å gå inn etter bagasjen. Damen i resepsjonen kunne forsikre om at huset var gammelt og hadde overlevd kraftigere skjelv før, og dessuten var konstruert med tanke på jordskjelv.
I nyhetene:
Magnitude-6.2 earthquake shakes northern Chile
http://news.yahoo.com/s/ap/lt_chile_earthquake
Vi tok ikke heisen igjen, men sendte koffertene ned med den. Selv tok vi trappen. Jeg skulle egentlig på do, men det utsatte jeg til Cochabamba. Ville ikke være lenger enn nødvendig inne i leiligheten. Skjønt, de fem klinkekulene til Håkon jeg fant bak kommoden klarte jeg å fiske fram når jeg bare trakk fram kommoden og la meg på hode fra sengen vår og strakk meg det jeg kunne. Alt man skal risikere livet for. Tenkte litt på dette med tsunami også. Den berømte tsunamien var jo forårsaket av jordskjelv. Dagen før hadde jeg også sett skiltet fluktrute vekk fra stranden i tilfelle tsunami. Men vann i gatene merket vi heldigvis ikke noe til.
Så dermed var ferien over i en fei. Mer enn nok dramatikk for pengene.
