Da misjonærene i NLM arrangerte 17. mai-feiring i Cochabamba holdt jeg følgende 17. mai-tale:
Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814,
saaledes som den er lydende ifølge siden foretagne
Ændringer, senest Grundlovsbestemmelse af 27de Mai 2010.
Kjære landsmenn, -kvinner og -barn, kjære alle sammen. Gratulere med dagen! Dere har nettopp hørt innledningen på det vi – i alle fall i utgangspunktet – feirer i dag. I praksis legger vi gjerne litt forskjellig innhold i dagen; is, sekkeløp, pølse, skum på sprayboks, salutt, det å stå å vente alt for lenge med alt for tynne sokker i alt for stive nye syttendemai-sko en alt for tidlig morgen med en usedvanlig skarp vårluft, rømmegrøt, fenalår, lange køer av mennesker i by og bygd, i det hele tatt – her kan du fylle inn selv. Men mye av dette innholdet – og her må jeg kanskje skuffe enkelte – ble ikke innført før mye seinere. Barnetogene ble innført av Bjørnstjerne Bjørnson i Christiania i 1870, og sprayboksen ble funnet opp av nordmannen Erik Rotheim først på 1920-tallet. Rømmegrøt og fenalår er på sin side mye eldre institusjoner enn Grunnloven.
Nå skal vi gå videre til den obligatoriske historiske påminnelsen om dette med 17. mai, en slags parallell til opplesningen av juleevangeliet for snart fem måneder siden. Det skjedde altså på våren i det Herrens år 1814 at det utgikk bud fra Christian Fredrik om at det skulle velges menn fra hele landet til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Der skulle de lage en grunnlov, og det gjorde de også. Denne grunnloven framheves som radikal i sin samtid når den slår fast demokratiske og liberale prinsipper. Grunnloven ble også viktig for Norges stilling i unionen med Sverige, og er den dag i dag en av verdens eldste grunnlover som fremdeles gjelder.
Nå kunne jeg nevne noen ord, som for eksempel folkesuverenitet, menneskeretter, maktfordeling, siden parlamentarisme og unionsoppløsning. Jeg skal heller prøve å sammenfatte. Grunnloven sier at folket bestemmer over politikerne. Norge kan derfor ikke være et diktatur, slik det hadde vært under den eneveldige kongen i København. Som enkeltpersoner sikrer også grunnloven oss visse rettigheter, som at vi skal kunne uttrykke oss fritt, og ikke bli vilkårlig fengslet eller torturert. Den sier også at myndighetene skal bestå av flere ulike deler som skal passe på hverandre, og skal på den måten sikre at staten skal fungere bedre og ikke enkelte skal få for stor makt.
Dette er det altså i utgangspunktet vi feirer, selv om de fleste av oss nok ikke tenker så mye på det til vanlig. Vi skal få lov til å feire denne dagen med alt det festlige det innebærer, uten å måtte gruble så voldsomt på det politiske teorigrunnlaget. Samtidig kan vi la 17. mai bli en påminnelse om at mye av det gode samfunnet vårt står for, som demokrati, frihet og rettferdighet, ikke bare er der ved en tilfeldighet; noen har kjempet modig og hardt for at det skulle bli slik. Da israelsfolket var på vei inn i det lovede landet etter at de hadde utvandret fra Egypt, og så vandret rundt omkring i ørkenen i førti år, så står det at vannet i Jordanelven delte seg så paktkisten kunne komme forbi. Da bygget Josva en slags varde, ser jeg for meg, av steiner som de hadde funnet på bunnen av elven som et minnesmerke om denne hendelsen for generasjonene som kom siden. Om vi skal la 17. mai være et minnesmerke over hvordan det moderne Norge ble til, så må vi også kanskje være beredte på å svare hva det står for når barna våre spør.
Jeg har lyst til å si noen ord om frihet. Det er sikkert mange som forbinder ordet liberal med moralske og verdimessige spørsmål, og at ordet derfor får en negativ klang og settes i sammenheng med et samfunnsmessig forfall. Men konseptet har en mye større, videre og dypere mening. Frihet henger sammen med ansvar. Den som får frihet, må bære et ansvar. Den som får ansvar, oppnår frihet. Gud satte to trær i hagen sammen med menneskene, og var samtidig helt klar på hva slags frukt det ene treet hadde, og hva slags frukt det andre treet hadde. Han gav dem frihet til å velge. De sviktet sitt ansvar. Likevel foretrakk Gud at menneskene skulle være frie til å velge, i stede for bundet av hans vilje. Hvordan skulle vi ellers kunne velge å elske Gud?
Den samme raushet som Gud har vist oss, synes jeg vi skal vise hverandre. Være trygge på hvor vi står, og gi hverandre frihet.
Dette griper inn i et annet begrep, nemlig toleranse. Vi må tåle uenighet, og aldri miste respekten for mennesket, selv om meningene står steilt mot hverandre. Kongen minnet oss i sin nyttårstale om at vi må la ekstreme strømninger komme til uttrykk for å imøtekomme dem med åpenhet. Åpenhet er der lyset slipper til. Bibelen minner oss om å leve i lyset, og trøster oss med at mørket ikke overvinner lyset. Jesus sier at han ikke kom for å dømme, men for å frelse, og han viste det ved å inkludere de som samfunnet ellers fordømte. 17. mai er kanskje det nasjonale symbolet som i størst grad samler oss som folk, på tross av alle våre ulikheter, en dag som inkluderer alle. La oss være imøtekomne og åpne for dem som tenker annerledes.
Når jeg i ulike sammenhenger får anledning til å snakke om det, så oppfordrer jeg alltid – spesielt – norsk ungdom til å reise til andre og kanskje ukjente steder, og da tenker jeg ikke først og fremst på syden, for å lære andre kulturer å kjenne. Det kan være Øst Europa, Latin Amerika eller andre steder. Når vi ser at andre mennesker har andre løsninger på problemstillinger som vi tok for gitt at vi løste på beste måte, så vil det – om vi er åpne for det – utvide våre horisonter og gjøre oss mer tolerante. Verdensborgere om du vil. La oss – vi som har et aldri så lite fotfeste i en annen kultur – være ambassadører for et større vidsyn i hjemlandet vårt.
Da jeg var liten og vi forberedte 17. mai-feiringen hjemme på Hordvik skole, lengst ute i Bergen kommune, kan jeg huske at det ble sagt at 17. mai er Norge sin bursdag. Dersom dette med Grunnloven blir litt komplisert for de minste, så forstår de fleste ganske tidlig at det er kjekt med bursdag. Et år er lang tid, og det at den som har bursdag ble født på denne dagen for et visst antall år siden er på en måte en selvmotsigelse. Men en liten knott kan likevel akseptere at det skal feires og en skal være glad. Det skal vi få lov til på 17. mai også. Så om alt dette med maktfordeling, frihet og parlamentarisme ble litt drøyt, så holder det med at Norge har bursdag i dag, og fyller 197 år, og derfor skal vi feire med alt det som det innebærer. La oss ta en hipp hurra!
Kommentarer