Flyttesjauet er for lengst i gang, og igjen følger det visse observasjoner med på kjøpet. Det er enkelte som – når de får litt makt mellom hendene – vet å dra det lille de har av autoritet så langt at det blir en bemerkelsesverdig tynn tråd.
Vi har vakter her i sameiet vårt. I går tidlig spurte jeg han ene, han som halter, om hvor administradoraen var. Det er hun som administrerer her på bruket. Jeg måtte nemlig få avklart med henne at vi kunne flytte ut tingene, og lastebilen var allerede kommet. «Har du en ordre,» spurte vakten. I følge statuttene i sameiet er det ingen som flytter ut uten å ha fått en ordre fra administradoraen, så vakten mente jeg bare måtte vente til hun kom på arbeid om en tjue minutter–halvtime.
Nå tok det sin tid å komme igang, så innen det ble alt for åpenlyst at vi var i ferd med å flytte ut, så var nå administradoraen kommet og vi fikk klarsignalet vi ventet på. Jeg fikk låne nøkkel til heisen så vi kunne operere den ene heisen uavhengig av den andre. Det eneste som ikke gikk inn i heisen var den største delen av sofaen og en sengebunn. Det var litt fristende å bare hive det utfor balkongen, men vi bar det heller ned de ni etasjene.
Etterhvert som vi fylte opp på trappen med de få møblene vi har hatt disse ni månedene, kom plutselig Milton. Han er vaktmesteren vår. Det var kommet en klage fra en eller annen señor som sitter i styret for sameiet. Han sto visst nede i resepsjonen og snakket med administradoraen og mente vi ikke skulle okkupere hele ene heisen mens vi flyttet. Så nå lurte Milton på om vi ikke kunne ta heisen ned i første etasje (egentlig andre etasje), og så bære ned den siste trappen til resepsjonen. Dette handlet tydeligvis mer om å gjøre styremedlemmet til lags enn å frigjøre heisen.
Joda, selvsagt kunne vi det, vi er da ikke vanskelige. Før vi hadde kommet oss inn igjen for å hente neste lasset hadde mannen uansett forlatt resepsjonen, og vi kunne igjen bruke heisen helt ned.
Så ble vi plutselig gjort oppmerksomme på av vakten og av administradoraen at vi kanskje hadde pakket lastebilen litt vel høy. Porten har nemlig et overbygg, og det er litt lavt. Og ganske riktig, ett og annet skrapte oppi når vi prøvde å kjøre ut. Vakten var nå så stresset at han knapt nok visste hvilken fot han skulle halte på. Vi tok av det øverste laget av lasset og prøvde igjen, men når lasteplanet vippet opp samtidig som forhjulene gikk ned den lille bakken ut på gaten, gikk lasset likevel oppi. Vakten beordret oss å lesse av. Det viste seg likevel at det gikk an å rygge ut.
En del småting var litt vanskelige å få plassert i lastebilen, så vi bestemte at jeg og Joselo skulle ta drosje med disse tingene. Det kom en akkurat da. Siden drosjene som kommer ofte er bestilt av vakten, ba jeg Joselo høre om den var ledig. Det var den, og Joselo ba den kjøre bort dit vi hadde stablet småtingene. Brått kom vakten styrtende det han kunne på trebeinet sitt, mer stresset enn noen sinne. «Han er ledig, jeg har spurt han,» sa Joselo for å roe vakten litt. Vakten nærmest slengte seg inn vinduet på passasjersiden og kunne fortelle drosjesjåføren at her i gården var ingen drosje ledig før det var avklart med vakten. Så det så. Her passer det å sitere Peder ferjebillettør: «Ikkje køyr inn på ferja, har eg sagt, før eg seier køyr inn på ferja. Køyr inn på ferja, kom an, kom an!» For det var jo ikke det at noen hadde bestilt drosjen. Men tenk om.
Andre kapittel var i dag. Da kom en for å hente en del ting vi hadde lånt. Vakten, som ikke dro kjensel på bilen, kunne fortelle at fremmede biler ikke kunne parkere som de ville innenfor porten. Men vi skulle altså bare hente noen greier. Krise ble det ikke før jeg kom ut med en grindseng. Ja, om jeg hadde ordre fra administradoraen. Han hadde ikke sett noe til det. Jeg beklaget så godt jeg kunne, men nå hadde jo sengen allerede kommet ut. Det skulle ikke gjenta seg. Nei! sengen kunne jeg bare bære inn igjen, her skulle det ikke kjøres ut noe på en lørdag uten at administradoraen var her og kunne si at det var greit. Han hadde nemlig tidligere fått inntrykk av at vi hadde båret ut alt, så nå kunne vi ikke bake komme med flere ting sånn helt uten videre.
Dette var selvsagt ikke en løsning vi kunne leve med, men så lenge det var han som passet på porten, og vi måtte gjennom porten for å komme ut, så kunne vi ikke annet enn å legge et hardt diplomatisk press på ham. Så mente han at om jeg ringte til administradoraen og hun gav klarsignal, så skulle han endelig åpne porten. Problemet var at jeg ikke traff henne, verken på mobil eller hustelefon. Først etter å ha prøvd flere ganger smilte han kjomslig og signaliserte med en stor sirkulær armbevegelse at vi fikk komme oss ut før han ombestemte seg, som en hyggelig gest, oss som er på fornavn imellom, kjempefleksibelt og helt imot statuttene. Han skulle jo ikke være vanskelig, det var ikke det.
Så at vi fikk ut den sengen til slutt er ene og alene takket være at vakten bestemte at sånn skulle det bli. Minn meg på å takke ham. Hadde forresten vært artig å sett hvordan vakten hadde reagert om vi hadde kastet sofaen utfor balkongen.
Kommentarer