Niklas S. familie og andre Fantestreker

Vi fyker mot slutten av oppholdet i Bolivia. Det har vært et innholdsrikt, lærerikt og variert år. Ikke minst har det vært fundamentalt annerledes enn hva det ville vært hjemme. På godt og ondt. Vi har fått arbeide med noe som på mange måter har vært meningsfylt, vi har blitt bedre kjent med oss selv og med hverandre, vi har hatt utfordringer og tøffe tak, oppturer og nedturer. Men alt i alt er jeg ikke i tvil om at det var riktig av oss å reise. Det var viktig for Prosjekt nytt håp sin del, og det har vært viktig for oss, nå før vi skal kjøpe oss hus, lesse oss ned i gjeld og rutine, ungene skal begynne på skolen og vi er stuck fram til yngstemann er 14 og må dra til sjøss og arbeide og vi endelig kan tenke litt på oss selv igjen og hva vi synes er viktig. 

Og apropos så har vi fått et litt annet syn på barnearbeid. Vi blir kjempeglade når vi hører om niåringer som løper rundt i en trefelts rundkjøring og vasker bilvinduer for femtiøre stykke. Det er jo tross alt bedre at han bruker tiden på å arbeide enn på å sniffe lim. 

Den siste tiden før hjemreise gjør vi alt annet enn å trappe ned. Det er tvert imot nå vi må trappe opp for å få ferdig og komme lengs mulig med flest mulig ting før vi skal pakke koffertene og gjøre hjemreis. Familielivet har vært intenst hele tiden. Med ungene i barnehagen bare fire timer til dagen. Istede for å være med dem to timer – etter jobb fram til leggetid – er vi med dem sju timer. Jeg skal legge ut noe jeg skrev en dag jeg var rimelig frustrert over akkurat dette. Men så er vi jo samtidig ekstremt takknemlige for all den tiden vi får være sammen med ungene. Siste måneden har det i tillegg vært mye arbeid med eiendommen vi skal kjøpe for å etablere rehabiliteringssenter, og parpirarbeid for at organisasjonen skal få alt på stell i forhold til offentlige myndigheter. 

Det jeg har blogget om på denne bloggen og den forrige, har handlet mye om de daglige finurligheter og den sosiale delen av arbeidet. Vi representerer noe som vel kan kalles en kristen bistandsorganisasjon, eller bedriver kristent sosialt arbeid. I dette ligger det også et element av misjon. Vi er da også utsendt som misjonærer og støttet av kirken vår hjemme i Norge. Jeg tenkte derfor det bar på sin plass nå rett før slutten på det hele å fortelle litt om misjonsbiten av det vi har holdt på med. 

Først vil jeg trekke fram tiden rundt jul da pastor svigerfar kom på besøk. Kirken vår støtter en del evangelister og pastorer her og der, og de syntes det var så stort når selveste pastoren fra Norge kom. Så da måtte han komme og tale. Svigerfar kan norsk og skal vist være god i tysk. Her snakker de spansk og til dels quechua, språket inkaene snakket på den tiden Columbus og Pizarro kom dragenes med conquistaen. Så da måtte jeg tolke. 

Vi møtte svigers i Santa Cruz, der vi skulle ha ferie. Men jeg tror vi var på ulike opdrag hver eneste dag. Til sist ble vi kjørt to timer ut på landet til en landsby som heter San Julian. Der var det gudstjeneste morgen og kveld. Søndag morgen før gudstjenesten skulle vi besøke en annen mindre menighet, ennå litt lenger ut. De var i ferd med å konstruere kirkebygget, som foreløpig var et blikktak på søyler av armeringsjern. Da vi kom satte de igang en gudstjeneste, og etter en stund fikk min svigerfar spørsmål om han kunne tale en tjue minutter/halvtime. Så da var det bare å hive seg rundt. 

Tilbake i Cochabamba fortsatte møtekalaset i ulike menigheter. Og jeg tolket etter beste evne. Selv om jeg tenker at jeg kan spansk, og selv om jeg er ansatt på videregående skole hjemme i Norge for å undervise spansk, så skal jeg ikke legge skjul på at det er en stor utfordring for meg. Ofte vet jeg ikke hvordan jeg skal få sagt ting, og må ty til omformuleringer. Som regel går det likevel greit. 

Den neste misjonsbiten jeg vil trekke fram er det vi har gjort for å legge større vekt på det åndelige ved arbeidet. Som en kristen organisasjon tror vi på å legge til rette for menneskers fysiske, psykiske og åndelige behov. Vi deler ut mat, hjelper med at ungdom og barn kan få arbeide  og tjene penger (de har gjerne ingen foreldre som bidrar), prøver å få dem til lege og tannlege når behov og midler er der, hjelper dem som er i stand til det å komme seg på skolen, holder ulike workshops med relevante tema, osv. I tillegg vil vi legge til rette for å møte dem på det åndelige planet. Vi har nå opprettet kontakt med en kirke som er åpen for å ta i mot oss. Dette er ingen selvfølge. De som bor på gaten blir sett ned på av alle, også mange kristne og menigheter. Det er heller ikke mange menigheter som engasjerer seg i sosialt arbeid. Vi er derfor veldig fornøyde med at vi har fått innpass og en god mottakelse. 

Vi tvinger ingen til å gå i kirken. Og vi røsker heller ikke med oss store mengder og presser dem av gårde. Det er et frivillig tilbud. Selv om det virker som det florerer av nyreligiøse bevegelser i Norge, har jeg likevel et inntrykk av at skepsisen mot å snakke om det åndelige generelt er stor i Norge. Her er tro og religion en mye større del av alles hverdag. Det som jeg føler er vanskelig å forklare overfor ikketroende nordmenn er derfor noe naturlig og akseptert i Bolivia. Jeg tror jeg for den ikketroende nordmann derfor kan sammenfatte det med at i den grad personer er åndelig søkende eller uttrykker åndelige behov, har vi stor frimodighet når vi møter denne søken og dette behovet med Jesus. Dette gjør vi gjennom samtaler og andakter når vi samler deltakerne på prosjektet. 

Det siste jeg vil trekke fram før dette blir alt for langt og før jeg legger meg, er samtidig eksempler på hva som fascinerer meg med dette landet. Én av menighetene vi har hatt litt kontakt med hadde fødselsdag her om dagen. Aniversario er en stor greie i Bolivia, og de lar ikke en anledning til fest gå fra seg. Søndagen i måtehelgen skulle det være gudstjeneste fra ni om morgenen til seint på kvelden. Ett av disse påfunnene de har heromkring. Om ikke jeg kunne komme innom en tur. Joda, det kunne jeg. I tretiden var jeg der. Ti på fire ble jeg spurt om jeg ikke kunne tale. Joda, jeg var jo sånn halvveis forberedt på at spørsmålet kunne komme, men halvveis forberedt er en ganske ille følelse når en skal stille seg forran folk og snakke. Klokken fire sto jeg på talerstolen og snakket. 

Det er greit nok, det er ikke det, men spansken strekker ikke alltid til, jeg har ikke spesielt mye erfaring, jeg er ikke teologisk utdannet og i dette tilfellet var jeg i tillegg dårlig forberedt. Ti minutter. Men jeg følte nå selv det var viktig det jeg snakket om, så får jeg bare håpe og be om at Gud talte til de frammøtte. 

Sist søndag var vi også i fødselsdag til en kirke. Dette var rimelig langt ute på landet i noe de som kom der fra mente var en landsby, men jeg så bare et par hus der ute på sletten mellom buskene. De hadde leid inn et hornorkester til å gjøre det hele mer fancy. Lokalet var kanskje på fem ganger ti meter, gulv og vegger i betong og tak i bølgeblikk. Med fire trompeter og fire sånne som ligner på tuba, bare mindre, én stortromme og cymbaler skramlet det godt i ørevoksen. De to damene i foldeskjørt som sto framme og prøvde å synge hørte vi i alle fall ikke spesielt mye til, og de hadde aldri så mye mikrifon. 

Denne gangen hadde jeg fått avklart på forhånd hva som var min rolle og mitt bidrag. Jeg skulle komme med en hilsen. Og det kunne jeg bruke så mye tid jeg ville til. Jeg fortalte litt om hva vi holder på med og hilste med et bibelvers.