Et knippe blogger

Miriams boble

Ola Kåre og Marits ramme alvor

O du velsignede isboks, hverdag i Brasil...

Hverdagen vi hadde i Fortaleza. Ja, hvordan så den ut? Den var varm. Man...

Pain de Martin

Eg undrast (Mest populær 10 innlegg)

Ikke flytt ut før jeg sier flytt ut, flytt ut!

Flyttesjauet er for lengst i gang, og igjen følger det visse observasjoner med på kjøpet. Det er enkelte som – når de får litt makt mellom hendene – vet å dra det lille de har av autoritet så langt at det blir en bemerkelsesverdig tynn tråd.

Vi har vakter her i sameiet vårt. I går tidlig spurte jeg han ene, han som halter, om hvor administradoraen var. Det er hun som administrerer her på bruket. Jeg måtte nemlig få avklart med henne at vi kunne flytte ut tingene, og lastebilen var allerede kommet. «Har du en ordre,» spurte vakten. I følge statuttene i sameiet er det ingen som flytter ut uten å ha fått en ordre fra administradoraen, så vakten mente jeg bare måtte vente til hun kom på arbeid om en tjue minutter–halvtime.

Nå tok det sin tid å komme igang, så innen det ble alt for åpenlyst at vi var i ferd med å flytte ut, så var nå administradoraen kommet og vi fikk klarsignalet vi ventet på. Jeg fikk låne nøkkel til heisen så vi kunne operere den ene heisen uavhengig av den andre. Det eneste som ikke gikk inn i heisen var den største delen av sofaen og en sengebunn. Det var litt fristende å bare hive det utfor balkongen, men vi bar det heller ned de ni etasjene. 

Etterhvert som vi fylte opp på trappen med de få møblene vi har hatt disse ni månedene, kom plutselig Milton. Han er vaktmesteren vår. Det var kommet en klage fra en eller annen señor som sitter i styret for sameiet. Han sto visst nede i resepsjonen og snakket med administradoraen og mente vi ikke skulle okkupere hele ene heisen mens vi flyttet. Så nå lurte Milton på om vi ikke kunne ta heisen ned i første etasje (egentlig andre etasje), og så bære ned den siste trappen til resepsjonen. Dette handlet tydeligvis mer om å gjøre styremedlemmet til lags enn å frigjøre heisen.

Joda, selvsagt kunne vi det, vi er da ikke vanskelige. Før vi hadde kommet oss inn igjen for å hente neste lasset hadde mannen uansett forlatt resepsjonen, og vi kunne igjen bruke heisen helt ned.

Så ble vi plutselig gjort oppmerksomme på av vakten og av administradoraen at vi kanskje hadde pakket lastebilen litt vel høy. Porten har nemlig et overbygg, og det er litt lavt. Og ganske riktig, ett og annet skrapte oppi når vi prøvde å kjøre ut. Vakten var nå så stresset at han knapt nok visste hvilken fot han skulle halte på. Vi tok av det øverste laget av lasset og prøvde igjen, men når lasteplanet vippet opp samtidig som forhjulene gikk ned den lille bakken ut på gaten, gikk lasset likevel oppi. Vakten beordret oss å lesse av. Det viste seg likevel at det gikk an å rygge ut.

En del småting var litt vanskelige å få plassert i lastebilen, så vi bestemte at jeg og Joselo skulle ta drosje med disse tingene. Det kom en akkurat da. Siden drosjene som kommer ofte er bestilt av vakten, ba jeg Joselo høre om den var ledig. Det var den, og Joselo ba den kjøre bort dit vi hadde stablet småtingene. Brått kom vakten styrtende det han kunne på trebeinet sitt, mer stresset enn noen sinne. «Han er ledig, jeg har spurt han,» sa Joselo for å roe vakten litt. Vakten nærmest slengte seg inn vinduet på passasjersiden og kunne fortelle drosjesjåføren at her i gården var ingen drosje ledig før det var avklart med vakten. Så det så. Her passer det å sitere Peder ferjebillettør: «Ikkje køyr inn på ferja, har eg sagt, før eg seier køyr inn på ferja. Køyr inn på ferja, kom an, kom an!» For det var jo ikke det at noen hadde bestilt drosjen. Men tenk om.

Andre kapittel var i dag. Da kom en for å hente en del ting vi hadde lånt. Vakten, som ikke dro kjensel på bilen, kunne fortelle at fremmede biler ikke kunne parkere som de ville innenfor porten. Men vi skulle altså bare hente noen greier. Krise ble det ikke før jeg kom ut med en grindseng. Ja, om jeg hadde ordre fra administradoraen. Han hadde ikke sett noe til det. Jeg beklaget så godt jeg kunne, men nå hadde jo sengen allerede kommet ut. Det skulle ikke gjenta seg. Nei! sengen kunne jeg bare bære inn igjen, her skulle det ikke kjøres ut noe på en lørdag uten at administradoraen var her og kunne si at det var greit. Han hadde nemlig tidligere fått inntrykk av at vi hadde båret ut alt, så nå kunne vi ikke bake komme med flere ting sånn helt uten videre.

Dette var selvsagt ikke en løsning vi kunne leve med, men så lenge det var han som passet på porten, og vi måtte gjennom porten for å komme ut, så kunne vi ikke annet enn å legge et hardt diplomatisk press på ham. Så mente han at om jeg ringte til administradoraen og hun gav klarsignal, så skulle han endelig åpne porten. Problemet var at jeg ikke traff henne, verken på mobil eller hustelefon. Først etter å ha prøvd flere ganger smilte han kjomslig og signaliserte med en stor sirkulær armbevegelse at vi fikk komme oss ut før han ombestemte seg, som en hyggelig gest, oss som er på fornavn imellom, kjempefleksibelt og helt imot statuttene. Han skulle jo ikke være vanskelig, det var ikke det.

Så at vi fikk ut den sengen til slutt er ene og alene takket være at vakten bestemte at sånn skulle det bli. Minn meg på å takke ham. Hadde forresten vært artig å sett hvordan vakten hadde reagert om vi hadde kastet sofaen utfor balkongen. 

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , ,

17. mai-tale

Da misjonærene i NLM arrangerte 17. mai-feiring i Cochabamba holdt jeg følgende 17. mai-tale:

Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814,
saaledes som den er lydende ifølge siden foretagne
Ændringer, senest Grundlovsbestemmelse af 27de Mai 2010.

Kjære landsmenn, -kvinner og -barn, kjære alle sammen. Gratulere med dagen! Dere har nettopp hørt innledningen på det vi – i alle fall i utgangspunktet – feirer i dag. I praksis legger vi gjerne litt forskjellig innhold i dagen; is, sekkeløp, pølse, skum på sprayboks, salutt, det å stå å vente alt for lenge med alt for tynne sokker i alt for stive nye syttendemai-sko en alt for tidlig morgen med en usedvanlig skarp vårluft, rømmegrøt, fenalår, lange køer av mennesker i by og bygd, i det hele tatt – her kan du fylle inn selv. Men mye av dette innholdet – og her må jeg kanskje skuffe enkelte – ble ikke innført før mye seinere. Barnetogene ble innført av Bjørnstjerne Bjørnson i Christiania i 1870, og sprayboksen ble funnet opp av nordmannen Erik Rotheim først på 1920-tallet. Rømmegrøt og fenalår er på sin side mye eldre institusjoner enn Grunnloven.

Nå skal vi gå videre til den obligatoriske historiske påminnelsen om dette med 17. mai, en slags parallell til opplesningen av juleevangeliet for snart fem måneder siden. Det skjedde altså på våren i det Herrens år 1814 at det utgikk bud fra Christian Fredrik om at det skulle velges menn fra hele landet til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Der skulle de lage en grunnlov, og det gjorde de også. Denne grunnloven framheves som radikal i sin samtid når den slår fast demokratiske og liberale prinsipper. Grunnloven ble også viktig for Norges stilling i unionen med Sverige, og er den dag i dag en av verdens eldste grunnlover som fremdeles gjelder.

Nå kunne jeg nevne noen ord, som for eksempel folkesuverenitet, menneskeretter, maktfordeling, siden parlamentarisme og unionsoppløsning. Jeg skal heller prøve å sammenfatte. Grunnloven sier at folket bestemmer over politikerne. Norge kan derfor ikke være et diktatur, slik det hadde vært under den eneveldige kongen i København. Som enkeltpersoner sikrer også grunnloven oss visse rettigheter, som at vi skal kunne uttrykke oss fritt, og ikke bli vilkårlig fengslet eller torturert. Den sier også at myndighetene skal bestå av flere ulike deler som skal passe på hverandre, og skal på den måten sikre at staten skal fungere bedre og ikke enkelte skal få for stor makt.

Dette er det altså i utgangspunktet vi feirer, selv om de fleste av oss nok ikke tenker så mye på det til vanlig. Vi skal få lov til å feire denne dagen med alt det festlige det innebærer, uten å måtte gruble så voldsomt på det politiske teorigrunnlaget. Samtidig kan vi la 17. mai bli en påminnelse om at mye av det gode samfunnet vårt står for, som demokrati, frihet og rettferdighet, ikke bare er der ved en tilfeldighet; noen har kjempet modig og hardt for at det skulle bli slik. Da israelsfolket var på vei inn i det lovede landet etter at de hadde utvandret fra Egypt, og så vandret rundt omkring i ørkenen i førti år, så står det at vannet i Jordanelven delte seg så paktkisten kunne komme forbi. Da bygget Josva en slags varde, ser jeg for meg, av steiner som de hadde funnet på bunnen av elven som et minnesmerke om denne hendelsen for generasjonene som kom siden. Om vi skal la 17. mai være et minnesmerke over hvordan det moderne Norge ble til, så må vi også kanskje være beredte på å svare hva det står for når barna våre spør.

Jeg har lyst til å si noen ord om frihet. Det er sikkert mange som forbinder ordet liberal med moralske og verdimessige spørsmål, og at ordet derfor får en negativ klang og settes i sammenheng med et samfunnsmessig forfall. Men konseptet har en mye større, videre og dypere mening. Frihet henger sammen med ansvar. Den som får frihet, må bære et ansvar. Den som får ansvar, oppnår frihet. Gud satte to trær i hagen sammen med menneskene, og var samtidig helt klar på hva slags frukt det ene treet hadde, og hva slags frukt det andre treet hadde. Han gav dem frihet til å velge. De sviktet sitt ansvar. Likevel foretrakk Gud at menneskene skulle være frie til å velge, i stede for bundet av hans vilje. Hvordan skulle vi ellers kunne velge å elske Gud?

Den samme raushet som Gud har vist oss, synes jeg vi skal vise hverandre. Være trygge på hvor vi står, og gi hverandre frihet.

Dette griper inn i et annet begrep, nemlig toleranse. Vi må tåle uenighet, og aldri miste respekten for mennesket, selv om meningene står steilt mot hverandre. Kongen minnet oss i sin nyttårstale om at vi må la ekstreme strømninger komme til uttrykk for å imøtekomme dem med åpenhet. Åpenhet er der lyset slipper til. Bibelen minner oss om å leve i lyset, og trøster oss med at mørket ikke overvinner lyset. Jesus sier at han ikke kom for å dømme, men for å frelse, og han viste det ved å inkludere de som samfunnet ellers fordømte. 17. mai er kanskje det nasjonale symbolet som i størst grad samler oss som folk, på tross av alle våre ulikheter, en dag som inkluderer alle. La oss være imøtekomne og åpne for dem som tenker annerledes.

Når jeg i ulike sammenhenger får anledning til å snakke om det, så oppfordrer jeg alltid – spesielt – norsk ungdom til å reise til andre og kanskje ukjente steder, og da tenker jeg ikke først og fremst på syden, for å lære andre kulturer å kjenne. Det kan være Øst Europa, Latin Amerika eller andre steder. Når vi ser at andre mennesker har andre løsninger på problemstillinger som vi tok for gitt at vi løste på beste måte, så vil det – om vi er åpne for det – utvide våre horisonter og gjøre oss mer tolerante. Verdensborgere om du vil. La oss – vi som har et aldri så lite fotfeste i en annen kultur – være ambassadører for et større vidsyn i hjemlandet vårt.

Da jeg var liten og vi forberedte 17. mai-feiringen hjemme på Hordvik skole, lengst ute i Bergen kommune, kan jeg huske at det ble sagt at 17. mai er Norge sin bursdag. Dersom dette med Grunnloven blir litt komplisert for de minste, så forstår de fleste ganske tidlig at det er kjekt med bursdag. Et år er lang tid, og det at den som har bursdag ble født på denne dagen for et visst antall år siden er på en måte en selvmotsigelse. Men en liten knott kan likevel akseptere at det skal feires og en skal være glad. Det skal vi få lov til på 17. mai også. Så om alt dette med maktfordeling, frihet og parlamentarisme ble litt drøyt, så holder det med at Norge har bursdag i dag, og fyller 197 år, og derfor skal vi feire med alt det som det innebærer. La oss ta en hipp hurra!

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , , ,

Fengselsbesøk

Vi har nå vært på fengselsbesøk. En av guttene som hører til prosjektet har vært med på et ran, og nå sitter han i fengsel. Jeg tør påstå at «fengsel» er noe annet i Bolivia enn i Norge.

«Rehabiliteringssenteret» for menn San Sebastian ligger et par hundre meter fra kvinnefengselet der de to norske jentene sitter fenglset for forsøk på narkotikasmugling. Bygningen ser ikke veldig annerledes ut enn andre bygninger i Cochabamba, kanskje med unntak av at det er påfallende få vinduer. Det er en slitt gammel bygning, og når vi kommer innenfor den tunge tredøren ut mot gaten, ser vi det står «1900» over døren som skiller vakten fra det åpne fengselsområdet innenfor. Jeg går ut fra at det er et hint om når fengselet bli bygget.

Vi leverer inn identifikasjonskortene våre, og mennene får stempel på armen. Det er greit å ha noe som beviser at vi kom inn på denne måten, så vi slipper ut igjen etterpå. Kvinnene får ikke stempel, alle de innsatter er jo menn. Døren videre inn er en dobbel tredør med tresprinkler. Den er låst med en kjetting som er viklet rundt sprinklene, og en hengelås.


Stemplet: Rehabiliteringssenter – San Sebastian menn – Besøk – Cochabamba, Bolivia

Innenfor er det en åpen plass, som en bakgård. Det er hengt opp presseninger over hodene på oss, på tvers av hele plassen, for å skygge for solen. Under presseningene står det bord utover hele plassen. Både innsatte og besøkende sitter og prater og spiser. Når vi finner oss et ledig bord, signaliserer vi til mannen som kontrollerer stablene med stoler. Vi får ikke stoler før vi har betalt. Det er eiendommelig for dette samfunnet; finn deg en possisjon, noe du kan kontrollere, og ta deg betalt for å dele. Klientelisme er noe vi finner over alt, som har sine dype røtter i historien og som holder dette samfunnet sammen.

Vi blir sittende en stund og snakke med Jos Luís, eller Focas som er kallenavnet han har fått. Denne gangen har vi med oss Ana, advokaten, som skal se hva hun kan hjelpe ham med. Focas virker fortrolig med tingenes tilstand, selv om han mener han ble lurt, og erkjenner å ha vært med på det han sitter inne for.

Rundt oss er det ulike kjøkken, butikker, kjosker og verksted. De som bor her får middag om søndagen. Ellers må de selv skaffe mat. De er avhengige av å ha noen på utsiden som kan bidra. Eller de kan arbeide i fengselet. Selge mat, for eksempel. I fengselet er det også et møbelsnekkeri og håndarbeidsverksted. Over gateplan er det to etasjer. Der er kirkerom og skomaker. Og celler. De med mest penger kan kjøpe seg sine egne celler. Ellers må de dele med andre. Focas sier han sover på en av verandaene ut mot bakgården. Det er ialt 700 fanger her inne. Så kommer en del familier av fanger og besøkende i tilleg. Rundt oss ser vi barn i alle aldre.

Vi fikk et lite problem da vi skulle gå kl 1200. I døren av tre, med sprinkler, hengelås og kjetting, fikk vi vite at vi ikke kunne forlate fengselet før kl 1330. Vaktene hadde vel lunsj eller noe. Det var jo litt dumt, siden ungene var i barnehagen og måtte hentes før kl 1300. Det var tydelig at vi ikke var de eneste som var overrasket over dette, for det var flere som klagde sin nød til vaktene på andre siden av sprinklene. Det var nå kommet opp gardiner i tillegg, så de skulle slippe å se på oss.

Heldigvis hadde de ikke tatt fra meg mobiltelefonen da vi gikk inn. Det er strengt forbudt å ha mobiltelefon i fengselet, og de hadde spurt etter alle de andre sin, men ikke min. Så da hadde vi noen nummer vi kunne ringe for å få noen venner til å hente ungene for oss. Ellers vet jeg ikke hva vi skulle gjort.

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , ,

Balkongen – en plass for de store begivenheter

Det er noe skjønt og komisk over minstemann og balkongen. Vi bor i niende etasje med god utsikt over områdene omkring. Nå liker vi ikke at Håkon på 2½ er der ute aleine. Det går et gys gjennom oss alle når vi tenker på den harde betongen 30 meter lenger nede, og det lave gelenderet på balkongen. Men det hender han sniker seg ut gjennom skyvedøren, eller det hender at vi er der ute sammen med ham. 

Balkongen – tror jeg, for Håkon – har blitt et slags symbol mot verden og livet der ute. Et sted for å betrakte de store begivenhetene. Den gode utsikten til tross er kanskje begivenhetene mest til stede i guttens eget hode. En plass for velkomster og farvel. Den lille kroppen føler seg nok ovenpå der på den luftige balkongen

I julen hadde vi besøk av besteforeldrene. Da de dro sto vi på balkongen og vinket farvel. Etter at vi hadde tatt farvel inne i leiligheten og besteforeldrene hadde tatt heisen alle etasjene ned med koffertene sine. Vi så bilen forsvinne ned gaten og mot flyplassen. I det lille hodet til Håkon går det nok en usynlig, men akk så merkbar bro mellom balkongen og flyplassen. Balkongen er plassen for de store møter, flyplassen for de store reiser. Og nå sto vi på balkongen og vinket farvel til Mormor og Morfar som skulle til flyplassen.

Ikke få ganger har Håkon siden stått på balkongen og med en utenpåliggende melankoli bekjent: «Tenke Mormor.» Eller han står der og ser på oss med spørrende hvalpeøyne «Flyplassen, Norge?» I en periode nå har Håkon trodd at vi skal til Norge hver gang vi nærmer oss ytterdøren. Aner ikke hvor mye han husker av fedrelandet etter å ha vært her i over åtte måneder. Kanskje han bare tar etter storesøsteren, for så å konstruere sitt eget drømmeland som han lengter til. Jeg håper forventningene innfrir når vi om mindre enn to måneder skal sette oss på flyet med kursen hjem.

I dag ventet vi besøk. Boliviansk tradisjon tro kom det seint. Mens vi ventet hadde vi laget boller til gjestene. Kanskje det var bollene Håkon tenkte mest på, eller var det gjestene. Han mente i alle fall at de måtte komme snart. Rett som det var sto han på balkongen og proklamerte så hele byen skulle få vite at gjestene var ønsket og velkommen: «Elisabeth, Elisabeth!»

Det er noe spesielt med slike balkonger. Noe som gjør at alle konger, presidenter og makthavere må ha sin. Og Håkon. Vi må vel kanskje alle ha et slikt utsiktspunkt mot massene, de andre. Et sted vi er hevet over det myldrende kjas og mas, der vi kan hente fornyet styrke til veien videre, om det så for de fleste av oss ikke dreier seg om å styre et land. Kanskje det greier seg å styre sitt eget liv. Og om det ikke er i en høy bygning så er det nok et sted der inne i oss selv.

Kjenner jeg lommeboken vår rett, så blir det vel mer indre balkonger framover enn ytre. Får håpe det greier seg for vår lille kong Håkon.


Ylva og Håkon baker boller
Av Niklas Sunnhordvik Merket: ,

Badeferie

Vi er på ferie i Chile. Cochabamba ligger ganske høyt, 2700 meter over havet, og dragningen mot havet har vært sterk. Så da familien Ohma inviterte oss med til Arica og Stillehavskysten, måtte vi nesten takke ja. Nå bor vi på hotell som ligger i første husrekke mot stranden. Det er ganske så greit. Ungene koser seg, og blir de leie eller det blir litt for mye bølger, så går vi bare opp i bassenget.


Arica by day and by night. Utsikt fra altanen i 8. etasje.

Litt action har vi også hatt. Hin dagen kom vi opp fra stranden og gjorde oss klare til å dra til byen for å spise. Da jeg kom ut av dusjen, syntes jeg det luktet svidd. I Bolivia er vi vant med at det lukter brent fra tid til annen. Folk brenner boss eller hva det er, og lukten trenger inn gjennom våre dårlig isolerte vinduer. Etter å ha gått en stund og luktet på dette svidde, kikket jeg ut vinduet for å se hvor det brant. Da så jeg at røyken kom oppetter husveggen fra vårt eget hus. Når jeg lente meg litt lenger ut, så jeg at det kom svart røyk ut av noen lufteåpninger på vaskerommet kanskje fire etasjer under oss.

Så da var det bare å pakke sammen det vi trengte for å spise middag og komme seg avgårde. Vi har jo lært at vi ikke skal ta heisen når det brenner, så vi løp ned trappene. Ylva ville gå selv, men kom på bedre tanker da vi kom til etasjen der det brant, og den sure røyken slo imot oss. Som hjemme i blokken i Cochabamba er det bare en trapp, ingen nødutgang. På den annen side består husene her stort sett av sement og gips, så om det begynner å brenne en plass, tror jeg det skal noe til at brannen sprer seg til flere leiligheter. Det er i alle fall det jeg forsøker å overbevise meg selv om.


Selene på havnen.

Arica ligger i en ørken – noen skal ha det til verdens tørreste – nord i Chile like ved grensen til Perú. Her er det Stillehavet som kommer helt inn til sandslåttene (som vi fedre bygger, mens ungene får strenge anvisninger om hvordan de skal delta i leken), i store dønninger. Ingen fjorder eller skjærgård. Like utenfor der bølgene bryter, leker delfinene. Seler har vi også sett. De var helt inne på havnen i sentrum, der vi tok en liten rundtur med en turistbåt. På en gammel molo rett nedfor hotellet står folk hele døgnet og fisker.


Malin og Ylva på båttur. Ylva gleder seg til å kjøre bår fort sammen med Besta.

Det hele er ganske idyllisk. Og et velkomment avbrekk fra traustere Bolivia. Jeg må få legge til at Bolivia fornektet seg ikke da vi skulle ta flyet fra La Paz til Arica. Vi har tidligere fortalt om hvor omstendelig det har vært å få visum. Og ikke minst hvor mange ganger vi må betale. På flyplassen måtte vi betale intet mindre enn tre ulike avgifter før vi kom oss avgårde. De vet å melke oss rike fremmedarbeidere når anledningen byr seg.


Håkon som med et blikk gør damene mo i knærne. I båten snudde han seg til en jente på fem og sa "Hola bonita", hei søta.

Ikke minst har vi vært på McDonald's og spist. Bolivia er i en ganske eksklusiv klubb av land som McDonald's har gitt opp, så for oss er BigMac og McFlurri blitt ganske eksotisk, omtrent som i Bergen fram til begynnelsen av 90-tallet.

Og enda har vi bare vært her halvparten av våre 14 dager. Vi skal forsøke å nyte de siste dagene under bølgenes sus til det fulleste. Håper forresten dere har sol fra skyfri himmel hjemme i Norge også. Vi snakkes.

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , , ,

Surdeigsbrød av bygg

Som tidligere nevnt bedriver jeg hverken matblogg eller bakeblogg. I avdelingen for trivialiteter viser det seg likevel at jeg stadig kommer tilbake til temaet. Denne gangen er hensikten målrettet. Jeg lar meg fascinere av det sære. Etter å ha lest en artikkel om surdeigsbrød fant jeg ut at det ville jeg også prøve.

Problemet i Bolivia er tilgangen på råstoffer. Rugmel er umulig å få tak i. Byggmel får jeg så vidt tak i. Så var problemet at jeg på hele det vide Internettet ikke klarte å finne en surdeigsoppskrift basert på bygg. Kanskje jeg ikke søkte lenge nok, men man har da andre ting å foreta seg enn å søke på Internett.

I tilfelle andre skulle ha samme problemet, så kan jeg herved meddele at: «Ja», det går an å lage surdeig av byggmel. Surdeigsbyggmel, eller byggmelssurdeig. Og nå har jeg attpåtil laget mine første surdeigsbyggbrød som var ok å spise. (Må innrømme at det måtte noen forsøk til.) I tilfelle noen skulle lure, surdeig lager du iløpet av en ukes tid:

  • Ta et veldig reint syltetøyglass, ha oppi sammalt byggmel og sammalt hvete (sammalt/helkorn – hva det nå enn heter), en spiseskje av hver, og litt salt og litt vann. Rør rundt slik at det blir en klissete deig eller røre (ha nok vann). La glasset stå i romtemperatur.
  • De påfølgende fire dagene har du oppi en ny spiseskje av hver av melsortene, og tilpasser fuktigheten med vann. Rør. Etterhvert begynner det å heve og boble. Da er den den naturlige gjærsoppen og melkesyrebakteriene i skallet til kornet som begynner å virke. Det lukter etterhvert også surt.
  • Litt avhengig av romtemperaturen må du kanskje gjøre dette to ganger for dagen.
  • Etterhvert, for eksempel etter de fire dagene (husker ikke lenger hva det var med de der fire dagene) begynner du å ta av litt av deigen før du har i mer mel. Deigen vil etterhvert heve seg ut av glasset.
  • Når deigen hever til dobbelt størrelse kan du begynne å bake brød. Rør surdeigen ut i vann til en røre, ha i en spiseskje mel og la den stå til det kommer bobler på vannskorpen. Ha i ca 5 dl byggmel og lag en liten deig. La den stå natten over.
  • Neste morgen har du i 5 dl sammalt hvetemel og 5 dl fint hvetemel. Du kan også ha hele hvetekorn og evt havregryn. Hvetekornene må kokes først. Etterfyll med vann til du får en passe klissete deig.
  • La deigen heve vel og lenge, gjerne 3–4 timer. Gjerne mye lenger.
  • Ta av en liten deigklump som du putter i syltetøyglasset. Dette er surdeigsbasen du skal bruke neste gang du baker. Det er ikke meningen det skal ta en uke å lage hvert enkelt brød. Sett syltetøyglasset i kjøleskapet.
  • Elt deigen grundig (ta den hardt) og form den som brød. Eller ha den i brødform.
  • La deigen nok en gang heve vel og lenge.
  • Steik (her omkring bruker vi gasskomfyr, og den må jeg ha på fullt. Aner ikke hvordan dette blir i vanlig komfyr, men det er vel bare til å sammenlikne med andre oppskrifter).

Nå har du fått surdeigsbrød, så lett som bare det. Det artige er at det faktisk smaker surt. Det kan kanskje hende at enkelte ikke vil like denne smaken, men har du sansen for det med litt smak, så er dette en grei måte å få brød med smak (grei blir her litt relativt). Surt byggdeigsbrød.

Varianter: Bytt ut litt av vannet med vørterøl, eller ha i honning for å få et søtere brød. Prøvde også å lage surmelk av surdeig, det er jo tross alt snakk om melkesyrebakterier, men dette vil jeg på det sterkeste fraråde.

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , , ,

Kjøttsuppe med smak

Vi er ganske glade i god mat heromkring, men selv om jeg legger ut en oppskrift, betyr ikke det at dette er en matblogg. På ingen måte. Kanskje det blir mest for min egen referanse, så jeg ikke skal glemme hva jeg gjorde, om jeg skulle slumpe til og lage noe jeg (selv, i alle fall) synes er godt.

Kjøttsuppe

  • 2 kg bein av storfe med kjøtt
  • 2 stk tomater
  • 1 hel hvitløk
  • 1 hel løk
  • 1 locoto (chili)
  • salt
  • pepper
  • anisfrø
  • timian
  • laubærblad
  • noen kvaster av friske urter (har noen lokale varianter her som jeg ikke finner på norsk)
  • potet
  • kålhode
  • nepe/kålrabi
  • gulrot
  • erter

Dette er i utgangspunktet en vanlig kjøttsuppe, slik min mor har lært meg å lage det – eller var det min far... husker ikke. Men med litt ekstra krydder går det fra å være alminnelig tradisjonell urnorsk bondemat til ... Ja, kan ikke disse gastronomiske begrepene. Godt blir det i alle fall, og litt ekstra. Det greie er at når det gjelder urter og krydder, er det fantasien som setter grenser, ikke lommeboken.

Personlig er jeg veldig glad i kombinasjonen tomat og chili. Dette gir et godt krydder til suppen. Jeg mener tomatene skal i så tidlig så mulig, så de blir kokt ihjel. Det er ikke noe poeng å ha faste tomatbiter i suppen. Tomatskall er jeg heller ikke fan av. Mengden chili kan man mikse til som man lyster.

Kjøttet kan koke i 3–4 timer. Tomatene bruker jeg som krydder. Disse skreller jeg, deler i biter og har oppi med kjøttet fra begynnelsen. Hvitløken deler jeg opp i fedd, tar av skallet og hiver hele oppi. Løken skreller jeg og hiver hel oppi. Locotoen deler jeg i biter som jeg har oppi. Her kan du bruke en eller annen form for chili. Locoto er den lokale varianten i Bolivia. Ha i salt, pepper, anisfrø, timian og laubærblad. De friske urtene legger jeg hele nedi, så jeg kan plukke dem utav etterpå.

Grønnsakene skjæres opp i biter med ønsket størrelse. Disse has i når det nærmer seg en halvtime igjen av koketiden.

Ha gjerne brød med bondesmør til suppen. Slurp!

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , ,

Om å sette pris på en god avvisning

Det er i de små situasjonene at livet utspiller seg. Som regel. Når en er på andre steder, blir ofte de små situasjonene annerledes, og om en bare er i stand til å legge merke til dem, kan en smile litt over livet i dag også.

Jeg var på gaten i dag. Det er det vi pleier å si når vi skal på arbeidet vårt. En del av det, i alle fall. Den delen som foregår på gaten. Der gateguttene holder til.

Det er lenge side sist nå. Vi var jo to uker på ferie i Chile. Dessuten er det den tiden på året da det protesteres i Bolivia. Så når diverse fagforeninger og grasrotbevegelser sperrer alle hovedveier, kaster stein på forbipasserende – og spesielt på utlendinger, og politiet svarer med tåregass, da får vi ikke gjort spesielt mye på gaten. Det eneste som avbryter disse voldsomhetene, er den andre tingen det er sesong for – høytider. Om det er én ting Bolivia er god på, så er det at de praktiserer en solid dose ulike høytider. I morgen er det for eksempel farsdag. Og det tar de seriøst. Da skal det for eksempel drikkes. Slik det skal når det er jul, nyttår, dagen for å feire at Bolivia nå heter «Plurinasjonalstaten Bolivia» i stede for det kjedelige «Republikken Bolivia», eller karneval. Så når protester mot høyere priser på bensin eller sukker kolliderer med en nasjonal festdag, så er det for bolivianerne ikke spesielt vanskelig å velge. Året har da nok av dager en kan protestere på.

Så når vi ikke kan gå ut fordi veiene er sperret eller fordi alle er på fest, så er det sannelig ikke ofte vi får gjort noe. Der er vi selvsagt ikke i noen særstilling – i dette landet. Ingen lar en mulighet gå fra seg for å legge ned arbeidet for å feste, eller protestere for mer lønn.

Gary Cruz

I dag var jeg altså på gaten for å treffe Gary. Jeg har skrevet om Gary tidligere. Gary får melk og ris av oss hver måned, så barna hans skal få litt ekstra næring. Men vi traff ikke Gary i krysset mellom Avenida 6 de Agosto og Avenida La República. Det er der han har holdt til og vasket bilvinduer sammen med den ene gruppen vi hjelper. Det var ingen andre der heller, fordi det hadde regnet tidligere på dagen. Åja, glemte jeg å nevne det? Det er en annen grunn også til å legge ned arbeidet. Om det regner!

Så han ene gutten som var det viste oss veien til et portverksted der Gary har fått arbeid. Lager porter, altså. Og porter er dette landet avhengig av. Alle har høye murer med stålporter med hengelås rundt hagene sine, og gjerne med glasskår oppå muren.

Boliviansk hagemur
 

Men Gary var ikke der. Det var ingen andre der heller, så vi konkluderte vel med at de ikke arbeidet der akkurat nå. Så da kjørte vi hjem til Gary.

Det var da det skjedde, det jeg etter hele denne innledningen egentlig tenkte jeg skulle skrive om. En av disse små situasjonene som jeg bare må ta vare på. Noe sånt som jeg tidligere bare har opplevd på film. Men nå er jeg altså her ute i den ordentlige virkeligheten, ikke hjemme i min dullende sosialdemokratiske velferdsstat.

Vi kom altså uanmeldt til Gary for å gi ham melk og ris. Vi åpnet porten til eiendommen der han bor. En liten gutt sa at Gary, han mannen med to guttebarn, hadde flyttet. OK. Men han visste ikke hvor. Så kom det akkurat hjem to damer, til samme eiendommen. Det er flere som bor der inne. Vi spurte etter Gary. Nei, hun hadde aldri hørt om noen Gary. Det hadde aldri bodd noen familie med to små gutter der inne. Hun kjente ingen som kunne passe med beskrivelsen.

Jeg, vestlig og naiv som jeg er, trodde at hun mente det. Pinni derimot skjønte bedre. Når hun sa at vi var venner som var ute i godt ærend og hadde med melk og ris til ungene til Gary, og om damen kunne fortelle til Gary at vi hadde vært der, så kunne hun plutselig det.

Jeg får nesten gåsehud av å ha slike små opplevelser. Hvor ofte har jeg blitt avvist så galant i Norge, når jeg har kommet på besøk til noen?
  Niklas (15 år, kommer syklende til sin fetter Andreas: Hei (tante) Annbjørg, er Andreas hjemme?
  Tante Annbjørg: Andreas? Nei, det er ingen Andreas her. Har aldri hørt om noen Andreas i denne kommunen. Kjenner ingen som heter det...

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , , ,

Når skal livet ta slutt

Noen snakker om livet som noe som skal komme, som skal begynne bare den ene og den andre forutsetningen er til stede. Så går de etter sigende glipp av livet fordi de ikke har fått med seg at det er i de små opplevelsene og hendelsene livet utspiller seg. Små opplevelser som ungene for eksempel steller istand.

Jeg for min del har begynt å se fram til at livet skal slutte, dersom det i overskuelig framtid utelukkende skal handle om unger som må skifte tissebrune underbukser fire ganger for dagen, som griner når det er noe de ikke vil ha, eller vil ha, eller de ikke vet hva de vil ha, eller når de likevel vil ha det de ikke ville ha, i stede for å si det. Unger som hyler når de snakker, som klatrer på den de snakker med, selv når de ikke snakker med vedkommende, som umettelig spør etter det de allerede har fått alt for mye av, i stede for å takke for det de har fått. Eller vil ha en ny ting før de har fått den forrige tingen de bad om. Unger som vil så mye og kan så lite, og derfor må ha hjelp til mesteparten. Kontinuerlig.

Etter at dette såkalte livet har tatt slutt, så skal jeg for eksempel legge meg på sofaen etter middag, og ingen skal stå og prøve å dra opp øyelokkene mine. Ingen skal hoppe på meg fra armlenet eller ryggstøtten. Før jeg legger meg på sofaen etter middag, når jeg spiser middag altså, så skal jeg sette meg ned, spise, reise meg og gå derifra. I stede for å sette og reise meg tjue ganger før jeg får servert meg selv for å møte alle behov som oppstår etterhvert; hente det ene, så det andre, kom og tørk, oi der knuste et glass, oi der var det noen som tisset på stolen, noen fekter med biffknivene, noen vil ha et annet fat, nei forresten, noen vil bare skrike litt!

Etter at jeg har hvilt middag skal jeg kanskje lese litt. Uten at noen skal sitte på fanget. Uten at det jeg leser er Tellebok med Thomas toget. Uten at jeg samtidig skal høre på gryleglad barnemusikk. Uten at jeg plutselig skal lese noe annet når det jeg leste er halvlest. Uten at noen tisser på meg mens jeg leser.

Men, når jeg tenker litt etter, så kommer jeg på at etter at livet endelig har tatt slutt, så begynner det vel tidsnok på'an igjen. Men med barnebarn eksisterer bare livet en og annen langhelg. På trygg avstand til livets larm og leven skal jeg smile i barten minnes den gang jeg var midt i livet selv. Så skal jeg og den oppvoksende generasjon skjemme hverandre bort og ellers bare skumme fløten. Gå lange turer og drikke kakao og spidde pølser mens slitne foreldre hviler sine røde øyne på puten. 

Ja, for i det kommende livet blir jo alt så meget bedre.

Av Niklas Sunnhordvik Merket: ,

Paro

Det har helt stoppet opp her i Bolivia om dagen. Det er paro og bloqueo. Etter flere dager med veiblokkader og demonstrasjoner, har den sentrale fagorganisasjonen (COB, Central Obrero Boliviana) i dag erklært nasjonal streik. Siden onsdag har flere skoler og barnehager vært stengt fordi folk ikke kommer seg fram. Konflikten dreier seg om oppjustering av minstelønn, dyrt sukker og dyr kollektivtransport. Bussbilletten er gått opp fra 1,50 til 2,–.

Det er noe som heter social accountability. Det er en litt annen form for demokrati. Dersom de vanlige kanalene for demokrati ikke fungerer, som når valg ikke holder politikerne ansvarlige, er det behov for andre uttrykksformer. Disse uttrykksformene kan være protester fra grasrotorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner eller oppstandelser som plutselig bare er der. Som i Egypt og en rekke andre land i Midtøsten, for eksempel.

Dette er sikkert vel og bra i politiske systemer som mangler litt det med system i det politiske, eller ubyråkratiske byråkratier. Men du verden så slitsomt. Og så ineffektivt. Så ufattelig irrasjonelt. Problemene kan summeres opp i at «mange» ikke er fornøyd med den økonomiske tilstanden, først og fremst personlig. Derfor ønsker de mer i lønn. Det er ikke et usannsynlig krav med en minstelønn på USD 1183,– i året for en husstand på fem. Men privatøkonomien til mesteparten avhenger nødvendigvis av samfunnsøkonomien. Nå er jeg langt fra utlært på forholdet mellom privatøkonomi og makroøkonomi, men jeg vil tro at det i det lange løp ikke slår uten videre positivt ut på privatøkonomien dersom samfunnet skal stoppe opp et par dager annenhver måned på grunn av protester.

For det er ikke første gang dette skjer. I romjulen var det protester fordi myndighetene hadde trukket subsidiene på bensin. Da gikk alle bensinstasjonene tom for bensin. Heldigvis gikk det hele over til nyttår. Fest blir som regel prioritert framfor protest, og man kan da ikke la nyttårsaften gå fra seg.

Så nå sitter jeg og prøver å analysere situasjonen med ungene hjemme fra barnehagen, og naboungene – som også er hjemme fra barnehagen – herjende rundt ørene. Selv om jeg alt jeg klarer prøver å sette pris på all den tiden vi får sammen med ungene, må jeg innrømme at jeg gleder meg litt til åtte timers arbeidsdag med ungene i barnehage. Blir ikke alltid samme kvalitet på arbeidet på hjemmekontoret når jeg samtidig skal høre på Ludvigsens Hostesaft.

Håper forresten at det roer seg til søndag morgen kl 5, for da skal vi på ferie til Chile. Det ville jo være kjedelig om ferien blir spolert av at vi ikke kommer oss til flyplassen fordi veien er sperret.

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , , ,