Et knippe blogger

Miriams boble

Ola Kåre og Marits ramme alvor

O du velsignede isboks, hverdag i Brasil...

Hverdagen vi hadde i Fortaleza. Ja, hvordan så den ut? Den var varm. Man...

Pain de Martin

Eg undrast (Merk: bolivia)

Ikke flytt ut før jeg sier flytt ut, flytt ut!

Flyttesjauet er for lengst i gang, og igjen følger det visse observasjoner med på kjøpet. Det er enkelte som – når de får litt makt mellom hendene – vet å dra det lille de har av autoritet så langt at det blir en bemerkelsesverdig tynn tråd.

Vi har vakter her i sameiet vårt. I går tidlig spurte jeg han ene, han som halter, om hvor administradoraen var. Det er hun som administrerer her på bruket. Jeg måtte nemlig få avklart med henne at vi kunne flytte ut tingene, og lastebilen var allerede kommet. «Har du en ordre,» spurte vakten. I følge statuttene i sameiet er det ingen som flytter ut uten å ha fått en ordre fra administradoraen, så vakten mente jeg bare måtte vente til hun kom på arbeid om en tjue minutter–halvtime.

Nå tok det sin tid å komme igang, så innen det ble alt for åpenlyst at vi var i ferd med å flytte ut, så var nå administradoraen kommet og vi fikk klarsignalet vi ventet på. Jeg fikk låne nøkkel til heisen så vi kunne operere den ene heisen uavhengig av den andre. Det eneste som ikke gikk inn i heisen var den største delen av sofaen og en sengebunn. Det var litt fristende å bare hive det utfor balkongen, men vi bar det heller ned de ni etasjene. 

Etterhvert som vi fylte opp på trappen med de få møblene vi har hatt disse ni månedene, kom plutselig Milton. Han er vaktmesteren vår. Det var kommet en klage fra en eller annen señor som sitter i styret for sameiet. Han sto visst nede i resepsjonen og snakket med administradoraen og mente vi ikke skulle okkupere hele ene heisen mens vi flyttet. Så nå lurte Milton på om vi ikke kunne ta heisen ned i første etasje (egentlig andre etasje), og så bære ned den siste trappen til resepsjonen. Dette handlet tydeligvis mer om å gjøre styremedlemmet til lags enn å frigjøre heisen.

Joda, selvsagt kunne vi det, vi er da ikke vanskelige. Før vi hadde kommet oss inn igjen for å hente neste lasset hadde mannen uansett forlatt resepsjonen, og vi kunne igjen bruke heisen helt ned.

Så ble vi plutselig gjort oppmerksomme på av vakten og av administradoraen at vi kanskje hadde pakket lastebilen litt vel høy. Porten har nemlig et overbygg, og det er litt lavt. Og ganske riktig, ett og annet skrapte oppi når vi prøvde å kjøre ut. Vakten var nå så stresset at han knapt nok visste hvilken fot han skulle halte på. Vi tok av det øverste laget av lasset og prøvde igjen, men når lasteplanet vippet opp samtidig som forhjulene gikk ned den lille bakken ut på gaten, gikk lasset likevel oppi. Vakten beordret oss å lesse av. Det viste seg likevel at det gikk an å rygge ut.

En del småting var litt vanskelige å få plassert i lastebilen, så vi bestemte at jeg og Joselo skulle ta drosje med disse tingene. Det kom en akkurat da. Siden drosjene som kommer ofte er bestilt av vakten, ba jeg Joselo høre om den var ledig. Det var den, og Joselo ba den kjøre bort dit vi hadde stablet småtingene. Brått kom vakten styrtende det han kunne på trebeinet sitt, mer stresset enn noen sinne. «Han er ledig, jeg har spurt han,» sa Joselo for å roe vakten litt. Vakten nærmest slengte seg inn vinduet på passasjersiden og kunne fortelle drosjesjåføren at her i gården var ingen drosje ledig før det var avklart med vakten. Så det så. Her passer det å sitere Peder ferjebillettør: «Ikkje køyr inn på ferja, har eg sagt, før eg seier køyr inn på ferja. Køyr inn på ferja, kom an, kom an!» For det var jo ikke det at noen hadde bestilt drosjen. Men tenk om.

Andre kapittel var i dag. Da kom en for å hente en del ting vi hadde lånt. Vakten, som ikke dro kjensel på bilen, kunne fortelle at fremmede biler ikke kunne parkere som de ville innenfor porten. Men vi skulle altså bare hente noen greier. Krise ble det ikke før jeg kom ut med en grindseng. Ja, om jeg hadde ordre fra administradoraen. Han hadde ikke sett noe til det. Jeg beklaget så godt jeg kunne, men nå hadde jo sengen allerede kommet ut. Det skulle ikke gjenta seg. Nei! sengen kunne jeg bare bære inn igjen, her skulle det ikke kjøres ut noe på en lørdag uten at administradoraen var her og kunne si at det var greit. Han hadde nemlig tidligere fått inntrykk av at vi hadde båret ut alt, så nå kunne vi ikke bake komme med flere ting sånn helt uten videre.

Dette var selvsagt ikke en løsning vi kunne leve med, men så lenge det var han som passet på porten, og vi måtte gjennom porten for å komme ut, så kunne vi ikke annet enn å legge et hardt diplomatisk press på ham. Så mente han at om jeg ringte til administradoraen og hun gav klarsignal, så skulle han endelig åpne porten. Problemet var at jeg ikke traff henne, verken på mobil eller hustelefon. Først etter å ha prøvd flere ganger smilte han kjomslig og signaliserte med en stor sirkulær armbevegelse at vi fikk komme oss ut før han ombestemte seg, som en hyggelig gest, oss som er på fornavn imellom, kjempefleksibelt og helt imot statuttene. Han skulle jo ikke være vanskelig, det var ikke det.

Så at vi fikk ut den sengen til slutt er ene og alene takket være at vakten bestemte at sånn skulle det bli. Minn meg på å takke ham. Hadde forresten vært artig å sett hvordan vakten hadde reagert om vi hadde kastet sofaen utfor balkongen. 

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , ,

På tampen om misjon

Vi fyker mot slutten av oppholdet i Bolivia. Det har vært et innholdsrikt, lærerikt og variert år. Ikke minst har det vært fundamentalt annerledes enn hva det ville vært hjemme. På godt og ondt. Vi har fått arbeide med noe som på mange måter har vært meningsfylt, vi har blitt bedre kjent med oss selv og med hverandre, vi har hatt utfordringer og tøffe tak, oppturer og nedturer. Men alt i alt er jeg ikke i tvil om at det var riktig av oss å reise. Det var viktig for Prosjekt nytt håp sin del, og det har vært viktig for oss, nå før vi skal kjøpe oss hus, lesse oss ned i gjeld og rutine, ungene skal begynne på skolen og vi er stuck fram til yngstemann er 14 og må dra til sjøss og arbeide og vi endelig kan tenke litt på oss selv igjen og hva vi synes er viktig. 

Og apropos så har vi fått et litt annet syn på barnearbeid. Vi blir kjempeglade når vi hører om niåringer som løper rundt i en trefelts rundkjøring og vasker bilvinduer for femtiøre stykke. Det er jo tross alt bedre at han bruker tiden på å arbeide enn på å sniffe lim. 

Den siste tiden før hjemreise gjør vi alt annet enn å trappe ned. Det er tvert imot nå vi må trappe opp for å få ferdig og komme lengs mulig med flest mulig ting før vi skal pakke koffertene og gjøre hjemreis. Familielivet har vært intenst hele tiden. Med ungene i barnehagen bare fire timer til dagen. Istede for å være med dem to timer – etter jobb fram til leggetid – er vi med dem sju timer. Jeg skal legge ut noe jeg skrev en dag jeg var rimelig frustrert over akkurat dette. Men så er vi jo samtidig ekstremt takknemlige for all den tiden vi får være sammen med ungene. Siste måneden har det i tillegg vært mye arbeid med eiendommen vi skal kjøpe for å etablere rehabiliteringssenter, og parpirarbeid for at organisasjonen skal få alt på stell i forhold til offentlige myndigheter. 

Det jeg har blogget om på denne bloggen og den forrige, har handlet mye om de daglige finurligheter og den sosiale delen av arbeidet. Vi representerer noe som vel kan kalles en kristen bistandsorganisasjon, eller bedriver kristent sosialt arbeid. I dette ligger det også et element av misjon. Vi er da også utsendt som misjonærer og støttet av kirken vår hjemme i Norge. Jeg tenkte derfor det bar på sin plass nå rett før slutten på det hele å fortelle litt om misjonsbiten av det vi har holdt på med. 

Først vil jeg trekke fram tiden rundt jul da pastor svigerfar kom på besøk. Kirken vår støtter en del evangelister og pastorer her og der, og de syntes det var så stort når selveste pastoren fra Norge kom. Så da måtte han komme og tale. Svigerfar kan norsk og skal vist være god i tysk. Her snakker de spansk og til dels quechua, språket inkaene snakket på den tiden Columbus og Pizarro kom dragenes med conquistaen. Så da måtte jeg tolke. 

Vi møtte svigers i Santa Cruz, der vi skulle ha ferie. Men jeg tror vi var på ulike opdrag hver eneste dag. Til sist ble vi kjørt to timer ut på landet til en landsby som heter San Julian. Der var det gudstjeneste morgen og kveld. Søndag morgen før gudstjenesten skulle vi besøke en annen mindre menighet, ennå litt lenger ut. De var i ferd med å konstruere kirkebygget, som foreløpig var et blikktak på søyler av armeringsjern. Da vi kom satte de igang en gudstjeneste, og etter en stund fikk min svigerfar spørsmål om han kunne tale en tjue minutter/halvtime. Så da var det bare å hive seg rundt. 

Tilbake i Cochabamba fortsatte møtekalaset i ulike menigheter. Og jeg tolket etter beste evne. Selv om jeg tenker at jeg kan spansk, og selv om jeg er ansatt på videregående skole hjemme i Norge for å undervise spansk, så skal jeg ikke legge skjul på at det er en stor utfordring for meg. Ofte vet jeg ikke hvordan jeg skal få sagt ting, og må ty til omformuleringer. Som regel går det likevel greit. 

Den neste misjonsbiten jeg vil trekke fram er det vi har gjort for å legge større vekt på det åndelige ved arbeidet. Som en kristen organisasjon tror vi på å legge til rette for menneskers fysiske, psykiske og åndelige behov. Vi deler ut mat, hjelper med at ungdom og barn kan få arbeide  og tjene penger (de har gjerne ingen foreldre som bidrar), prøver å få dem til lege og tannlege når behov og midler er der, hjelper dem som er i stand til det å komme seg på skolen, holder ulike workshops med relevante tema, osv. I tillegg vil vi legge til rette for å møte dem på det åndelige planet. Vi har nå opprettet kontakt med en kirke som er åpen for å ta i mot oss. Dette er ingen selvfølge. De som bor på gaten blir sett ned på av alle, også mange kristne og menigheter. Det er heller ikke mange menigheter som engasjerer seg i sosialt arbeid. Vi er derfor veldig fornøyde med at vi har fått innpass og en god mottakelse. 

Vi tvinger ingen til å gå i kirken. Og vi røsker heller ikke med oss store mengder og presser dem av gårde. Det er et frivillig tilbud. Selv om det virker som det florerer av nyreligiøse bevegelser i Norge, har jeg likevel et inntrykk av at skepsisen mot å snakke om det åndelige generelt er stor i Norge. Her er tro og religion en mye større del av alles hverdag. Det som jeg føler er vanskelig å forklare overfor ikketroende nordmenn er derfor noe naturlig og akseptert i Bolivia. Jeg tror jeg for den ikketroende nordmann derfor kan sammenfatte det med at i den grad personer er åndelig søkende eller uttrykker åndelige behov, har vi stor frimodighet når vi møter denne søken og dette behovet med Jesus. Dette gjør vi gjennom samtaler og andakter når vi samler deltakerne på prosjektet. 

Det siste jeg vil trekke fram før dette blir alt for langt og før jeg legger meg, er samtidig eksempler på hva som fascinerer meg med dette landet. Én av menighetene vi har hatt litt kontakt med hadde fødselsdag her om dagen. Aniversario er en stor greie i Bolivia, og de lar ikke en anledning til fest gå fra seg. Søndagen i måtehelgen skulle det være gudstjeneste fra ni om morgenen til seint på kvelden. Ett av disse påfunnene de har heromkring. Om ikke jeg kunne komme innom en tur. Joda, det kunne jeg. I tretiden var jeg der. Ti på fire ble jeg spurt om jeg ikke kunne tale. Joda, jeg var jo sånn halvveis forberedt på at spørsmålet kunne komme, men halvveis forberedt er en ganske ille følelse når en skal stille seg forran folk og snakke. Klokken fire sto jeg på talerstolen og snakket. 

Det er greit nok, det er ikke det, men spansken strekker ikke alltid til, jeg har ikke spesielt mye erfaring, jeg er ikke teologisk utdannet og i dette tilfellet var jeg i tillegg dårlig forberedt. Ti minutter. Men jeg følte nå selv det var viktig det jeg snakket om, så får jeg bare håpe og be om at Gud talte til de frammøtte. 

Sist søndag var vi også i fødselsdag til en kirke. Dette var rimelig langt ute på landet i noe de som kom der fra mente var en landsby, men jeg så bare et par hus der ute på sletten mellom buskene. De hadde leid inn et hornorkester til å gjøre det hele mer fancy. Lokalet var kanskje på fem ganger ti meter, gulv og vegger i betong og tak i bølgeblikk. Med fire trompeter og fire sånne som ligner på tuba, bare mindre, én stortromme og cymbaler skramlet det godt i ørevoksen. De to damene i foldeskjørt som sto framme og prøvde å synge hørte vi i alle fall ikke spesielt mye til, og de hadde aldri så mye mikrifon. 

Denne gangen hadde jeg fått avklart på forhånd hva som var min rolle og mitt bidrag. Jeg skulle komme med en hilsen. Og det kunne jeg bruke så mye tid jeg ville til. Jeg fortalte litt om hva vi holder på med og hilste med et bibelvers.

Trompetene gjaller fra bakerst i kirken.

 


En liten hilsen til menigheten.
Av Niklas Sunnhordvik Merket: , ,

Fengselsbesøk

Vi har nå vært på fengselsbesøk. En av guttene som hører til prosjektet har vært med på et ran, og nå sitter han i fengsel. Jeg tør påstå at «fengsel» er noe annet i Bolivia enn i Norge.

«Rehabiliteringssenteret» for menn San Sebastian ligger et par hundre meter fra kvinnefengselet der de to norske jentene sitter fenglset for forsøk på narkotikasmugling. Bygningen ser ikke veldig annerledes ut enn andre bygninger i Cochabamba, kanskje med unntak av at det er påfallende få vinduer. Det er en slitt gammel bygning, og når vi kommer innenfor den tunge tredøren ut mot gaten, ser vi det står «1900» over døren som skiller vakten fra det åpne fengselsområdet innenfor. Jeg går ut fra at det er et hint om når fengselet bli bygget.

Vi leverer inn identifikasjonskortene våre, og mennene får stempel på armen. Det er greit å ha noe som beviser at vi kom inn på denne måten, så vi slipper ut igjen etterpå. Kvinnene får ikke stempel, alle de innsatter er jo menn. Døren videre inn er en dobbel tredør med tresprinkler. Den er låst med en kjetting som er viklet rundt sprinklene, og en hengelås.


Stemplet: Rehabiliteringssenter – San Sebastian menn – Besøk – Cochabamba, Bolivia

Innenfor er det en åpen plass, som en bakgård. Det er hengt opp presseninger over hodene på oss, på tvers av hele plassen, for å skygge for solen. Under presseningene står det bord utover hele plassen. Både innsatte og besøkende sitter og prater og spiser. Når vi finner oss et ledig bord, signaliserer vi til mannen som kontrollerer stablene med stoler. Vi får ikke stoler før vi har betalt. Det er eiendommelig for dette samfunnet; finn deg en possisjon, noe du kan kontrollere, og ta deg betalt for å dele. Klientelisme er noe vi finner over alt, som har sine dype røtter i historien og som holder dette samfunnet sammen.

Vi blir sittende en stund og snakke med Jos Luís, eller Focas som er kallenavnet han har fått. Denne gangen har vi med oss Ana, advokaten, som skal se hva hun kan hjelpe ham med. Focas virker fortrolig med tingenes tilstand, selv om han mener han ble lurt, og erkjenner å ha vært med på det han sitter inne for.

Rundt oss er det ulike kjøkken, butikker, kjosker og verksted. De som bor her får middag om søndagen. Ellers må de selv skaffe mat. De er avhengige av å ha noen på utsiden som kan bidra. Eller de kan arbeide i fengselet. Selge mat, for eksempel. I fengselet er det også et møbelsnekkeri og håndarbeidsverksted. Over gateplan er det to etasjer. Der er kirkerom og skomaker. Og celler. De med mest penger kan kjøpe seg sine egne celler. Ellers må de dele med andre. Focas sier han sover på en av verandaene ut mot bakgården. Det er ialt 700 fanger her inne. Så kommer en del familier av fanger og besøkende i tilleg. Rundt oss ser vi barn i alle aldre.

Vi fikk et lite problem da vi skulle gå kl 1200. I døren av tre, med sprinkler, hengelås og kjetting, fikk vi vite at vi ikke kunne forlate fengselet før kl 1330. Vaktene hadde vel lunsj eller noe. Det var jo litt dumt, siden ungene var i barnehagen og måtte hentes før kl 1300. Det var tydelig at vi ikke var de eneste som var overrasket over dette, for det var flere som klagde sin nød til vaktene på andre siden av sprinklene. Det var nå kommet opp gardiner i tillegg, så de skulle slippe å se på oss.

Heldigvis hadde de ikke tatt fra meg mobiltelefonen da vi gikk inn. Det er strengt forbudt å ha mobiltelefon i fengselet, og de hadde spurt etter alle de andre sin, men ikke min. Så da hadde vi noen nummer vi kunne ringe for å få noen venner til å hente ungene for oss. Ellers vet jeg ikke hva vi skulle gjort.

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , ,

Bare krige bittelittegrann

En gang for lenge siden skjemtes ikke nordmennene over at de skulle ut å krige. Eller at de skulle ut i viking, som de gjerne kalte den gang da hovedformålet var krigsutbyttet, munkene de fikk drepe og jomfruene de kunne voldta. Og dette dreiv de med helt til en av dem, han som het Olav, begynte å krige mot sine egne med det formål at de skulle bli kristne. Og det ble de i stor grad.

Så var vi en kristen nasjon inn til slutten av forrige århundre, da sekulariseringen satte fart. Fredsnasjon kalte vi oss for da. (Det er det vel kanskje noen som forsøker å gjøre fremdeles.) Vi fikk begynne å dele ut Nobels Fredspris fordi vi aldri gikk til angrep på noen, i motsetning til Sverige som deler ut resten av nobelprisene. Fremdeles får vi dele ut fredsprisen, selv om det nå er Sverige som er nøytral mens vi har lagt oss til en vane å bombe folk som befinner seg bekvemmelig langt nok vekke, og som gjør ting som vi aldri ville gjort. Så det så!

Men vi har fått et problem. Hva skal vi kalle det når vi bomber andre mennesker? Det kler jo ikke et land som ikke har angrepet andre siden vikingtiden å gå til krig, så det er uaktuelt. Vi har vel strukket oss langt nok når vi deler ut fredsprisen til presidenter av krigførende nasjoner.

Statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren bruker gjerne forklaringer som at Norge utfører krigslignende handlinger, eller deltar i NATO-ledede væpnede aksjoner eller lignende. Og disse forklaringene får sikkert mange nok til å falle av, slik at det ikke skal få så mye å si når det er valg og andre formaliteter.

Evo Morales, Heilagolav, Muhammar al Gadaffi og Alfred Nobel
Kollage: Bolivias president Evo Morales, Norges tidligere konge Olav den hellige, Libyas omstridte leder Muhammar al Gadaffi og Alfred Nobel

Nå sitter jeg altså i Bolivia, og med korte barnehagedager og sånn passe internettilgang, så har jeg nok ikke fått tid og anledning til å få med meg alt som har vært sagt om disse tingene i det siste hjemme i Norge. Så om ingen andre allerede har gjort det, så vil jeg ta til orde for at vi lager et ord som dekker det vi gjør når vi bomber andre, men ikke er i krig. Ett ord altså, ikke en lang forklaring. Et ord som betyr «litt krig». Det kunne godt vært «litt krig», om ikke det var to ord. Dessuten er dette farlig nært betydningen av ordet gerilja (fra spansk: guerra = krig; guerilla = liten krig), og er det noe vi ikke vil assosiere oss med, utenom krig naturligvis, så er det geriljavirksomhet. Da ville vel Gadaffi fått omtrent rett når han anklager vesten for å drive terrorvirksomhet i Libya.

Hva annet? «Strid» kunne vel passe, men det brukes til så mye annet at det ville bli alt for upresist. Det samme med konflikt, uenighet, diskusjon, bråk... Men kanskje bråkestrid? Det fanger opp bombingen og at det faktisk er en strid. Eller kanskje vi bare skulle kalle det for å være ute i viking?

Forøvrig leser jeg i dagens lokalavis (Los Tiempos) at Bolivia fordømmer angrepene på Libya, sammen med sine kamerater i ALBA (Alianza Bolivariana para los Pueblos de Nuestra America, Den Bolivarianske Alliansen for Vårt Amerika; en handelsorganisasjon, ideologisk inspirert av den latinamerikanske frigjøringshelten Simón Bolívar (1783–1830), ført an av Venezuelas president Hugo Chavez som en motmakt til den USA-dominerte frihandelsorganisasjonen NAFTA/FTAA), blant andre Venezuela (kanskje ikke overraskende), Cuba (heller ikke overraskende) samt Rusland (som altså ikke er en del av ALBA). (Lang setning med parenteser inni hverandre, vet det, men kunne ikke dy meg.) Å fordømme bombingen er vel forutseende nok for et land som i stadig større grad får behov for at utenforstående ikke blander seg inn i myndighetenes behandling av eget folk.

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , ,

Om å sette pris på en god avvisning

Det er i de små situasjonene at livet utspiller seg. Som regel. Når en er på andre steder, blir ofte de små situasjonene annerledes, og om en bare er i stand til å legge merke til dem, kan en smile litt over livet i dag også.

Jeg var på gaten i dag. Det er det vi pleier å si når vi skal på arbeidet vårt. En del av det, i alle fall. Den delen som foregår på gaten. Der gateguttene holder til.

Det er lenge side sist nå. Vi var jo to uker på ferie i Chile. Dessuten er det den tiden på året da det protesteres i Bolivia. Så når diverse fagforeninger og grasrotbevegelser sperrer alle hovedveier, kaster stein på forbipasserende – og spesielt på utlendinger, og politiet svarer med tåregass, da får vi ikke gjort spesielt mye på gaten. Det eneste som avbryter disse voldsomhetene, er den andre tingen det er sesong for – høytider. Om det er én ting Bolivia er god på, så er det at de praktiserer en solid dose ulike høytider. I morgen er det for eksempel farsdag. Og det tar de seriøst. Da skal det for eksempel drikkes. Slik det skal når det er jul, nyttår, dagen for å feire at Bolivia nå heter «Plurinasjonalstaten Bolivia» i stede for det kjedelige «Republikken Bolivia», eller karneval. Så når protester mot høyere priser på bensin eller sukker kolliderer med en nasjonal festdag, så er det for bolivianerne ikke spesielt vanskelig å velge. Året har da nok av dager en kan protestere på.

Så når vi ikke kan gå ut fordi veiene er sperret eller fordi alle er på fest, så er det sannelig ikke ofte vi får gjort noe. Der er vi selvsagt ikke i noen særstilling – i dette landet. Ingen lar en mulighet gå fra seg for å legge ned arbeidet for å feste, eller protestere for mer lønn.

Gary Cruz

I dag var jeg altså på gaten for å treffe Gary. Jeg har skrevet om Gary tidligere. Gary får melk og ris av oss hver måned, så barna hans skal få litt ekstra næring. Men vi traff ikke Gary i krysset mellom Avenida 6 de Agosto og Avenida La República. Det er der han har holdt til og vasket bilvinduer sammen med den ene gruppen vi hjelper. Det var ingen andre der heller, fordi det hadde regnet tidligere på dagen. Åja, glemte jeg å nevne det? Det er en annen grunn også til å legge ned arbeidet. Om det regner!

Så han ene gutten som var det viste oss veien til et portverksted der Gary har fått arbeid. Lager porter, altså. Og porter er dette landet avhengig av. Alle har høye murer med stålporter med hengelås rundt hagene sine, og gjerne med glasskår oppå muren.

Boliviansk hagemur
 

Men Gary var ikke der. Det var ingen andre der heller, så vi konkluderte vel med at de ikke arbeidet der akkurat nå. Så da kjørte vi hjem til Gary.

Det var da det skjedde, det jeg etter hele denne innledningen egentlig tenkte jeg skulle skrive om. En av disse små situasjonene som jeg bare må ta vare på. Noe sånt som jeg tidligere bare har opplevd på film. Men nå er jeg altså her ute i den ordentlige virkeligheten, ikke hjemme i min dullende sosialdemokratiske velferdsstat.

Vi kom altså uanmeldt til Gary for å gi ham melk og ris. Vi åpnet porten til eiendommen der han bor. En liten gutt sa at Gary, han mannen med to guttebarn, hadde flyttet. OK. Men han visste ikke hvor. Så kom det akkurat hjem to damer, til samme eiendommen. Det er flere som bor der inne. Vi spurte etter Gary. Nei, hun hadde aldri hørt om noen Gary. Det hadde aldri bodd noen familie med to små gutter der inne. Hun kjente ingen som kunne passe med beskrivelsen.

Jeg, vestlig og naiv som jeg er, trodde at hun mente det. Pinni derimot skjønte bedre. Når hun sa at vi var venner som var ute i godt ærend og hadde med melk og ris til ungene til Gary, og om damen kunne fortelle til Gary at vi hadde vært der, så kunne hun plutselig det.

Jeg får nesten gåsehud av å ha slike små opplevelser. Hvor ofte har jeg blitt avvist så galant i Norge, når jeg har kommet på besøk til noen?
  Niklas (15 år, kommer syklende til sin fetter Andreas: Hei (tante) Annbjørg, er Andreas hjemme?
  Tante Annbjørg: Andreas? Nei, det er ingen Andreas her. Har aldri hørt om noen Andreas i denne kommunen. Kjenner ingen som heter det...

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , , ,

Paro

Det har helt stoppet opp her i Bolivia om dagen. Det er paro og bloqueo. Etter flere dager med veiblokkader og demonstrasjoner, har den sentrale fagorganisasjonen (COB, Central Obrero Boliviana) i dag erklært nasjonal streik. Siden onsdag har flere skoler og barnehager vært stengt fordi folk ikke kommer seg fram. Konflikten dreier seg om oppjustering av minstelønn, dyrt sukker og dyr kollektivtransport. Bussbilletten er gått opp fra 1,50 til 2,–.

Det er noe som heter social accountability. Det er en litt annen form for demokrati. Dersom de vanlige kanalene for demokrati ikke fungerer, som når valg ikke holder politikerne ansvarlige, er det behov for andre uttrykksformer. Disse uttrykksformene kan være protester fra grasrotorganisasjoner, arbeidstakerorganisasjoner eller oppstandelser som plutselig bare er der. Som i Egypt og en rekke andre land i Midtøsten, for eksempel.

Dette er sikkert vel og bra i politiske systemer som mangler litt det med system i det politiske, eller ubyråkratiske byråkratier. Men du verden så slitsomt. Og så ineffektivt. Så ufattelig irrasjonelt. Problemene kan summeres opp i at «mange» ikke er fornøyd med den økonomiske tilstanden, først og fremst personlig. Derfor ønsker de mer i lønn. Det er ikke et usannsynlig krav med en minstelønn på USD 1183,– i året for en husstand på fem. Men privatøkonomien til mesteparten avhenger nødvendigvis av samfunnsøkonomien. Nå er jeg langt fra utlært på forholdet mellom privatøkonomi og makroøkonomi, men jeg vil tro at det i det lange løp ikke slår uten videre positivt ut på privatøkonomien dersom samfunnet skal stoppe opp et par dager annenhver måned på grunn av protester.

For det er ikke første gang dette skjer. I romjulen var det protester fordi myndighetene hadde trukket subsidiene på bensin. Da gikk alle bensinstasjonene tom for bensin. Heldigvis gikk det hele over til nyttår. Fest blir som regel prioritert framfor protest, og man kan da ikke la nyttårsaften gå fra seg.

Så nå sitter jeg og prøver å analysere situasjonen med ungene hjemme fra barnehagen, og naboungene – som også er hjemme fra barnehagen – herjende rundt ørene. Selv om jeg alt jeg klarer prøver å sette pris på all den tiden vi får sammen med ungene, må jeg innrømme at jeg gleder meg litt til åtte timers arbeidsdag med ungene i barnehage. Blir ikke alltid samme kvalitet på arbeidet på hjemmekontoret når jeg samtidig skal høre på Ludvigsens Hostesaft.

Håper forresten at det roer seg til søndag morgen kl 5, for da skal vi på ferie til Chile. Det ville jo være kjedelig om ferien blir spolert av at vi ikke kommer oss til flyplassen fordi veien er sperret.

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , , ,