Noen snakker om livet som noe som skal komme, som skal begynne bare den ene og den andre forutsetningen er til stede. Så går de etter sigende glipp av livet fordi de ikke har fått med seg at det er i de små opplevelsene og hendelsene livet utspiller seg. Små opplevelser som ungene for eksempel steller istand.
Jeg for min del har begynt å se fram til at livet skal slutte, dersom det i overskuelig framtid utelukkende skal handle om unger som må skifte tissebrune underbukser fire ganger for dagen, som griner når det er noe de ikke vil ha, eller vil ha, eller de ikke vet hva de vil ha, eller når de likevel vil ha det de ikke ville ha, i stede for å si det. Unger som hyler når de snakker, som klatrer på den de snakker med, selv når de ikke snakker med vedkommende, som umettelig spør etter det de allerede har fått alt for mye av, i stede for å takke for det de har fått. Eller vil ha en ny ting før de har fått den forrige tingen de bad om. Unger som vil så mye og kan så lite, og derfor må ha hjelp til mesteparten. Kontinuerlig.
Etter at dette såkalte livet har tatt slutt, så skal jeg for eksempel legge meg på sofaen etter middag, og ingen skal stå og prøve å dra opp øyelokkene mine. Ingen skal hoppe på meg fra armlenet eller ryggstøtten. Før jeg legger meg på sofaen etter middag, når jeg spiser middag altså, så skal jeg sette meg ned, spise, reise meg og gå derifra. I stede for å sette og reise meg tjue ganger før jeg får servert meg selv for å møte alle behov som oppstår etterhvert; hente det ene, så det andre, kom og tørk, oi der knuste et glass, oi der var det noen som tisset på stolen, noen fekter med biffknivene, noen vil ha et annet fat, nei forresten, noen vil bare skrike litt!
Etter at jeg har hvilt middag skal jeg kanskje lese litt. Uten at noen skal sitte på fanget. Uten at det jeg leser er Tellebok med Thomas toget. Uten at jeg samtidig skal høre på gryleglad barnemusikk. Uten at jeg plutselig skal lese noe annet når det jeg leste er halvlest. Uten at noen tisser på meg mens jeg leser.
Men, når jeg tenker litt etter, så kommer jeg på at etter at livet endelig har tatt slutt, så begynner det vel tidsnok på'an igjen. Men med barnebarn eksisterer bare livet en og annen langhelg. På trygg avstand til livets larm og leven skal jeg smile i barten minnes den gang jeg var midt i livet selv. Så skal jeg og den oppvoksende generasjon skjemme hverandre bort og ellers bare skumme fløten. Gå lange turer og drikke kakao og spidde pølser mens slitne foreldre hviler sine røde øyne på puten.
Ja, for i det kommende livet blir jo alt så meget bedre.
