Et knippe blogger

Miriams boble

Ola Kåre og Marits ramme alvor

O du velsignede isboks, hverdag i Brasil...

Hverdagen vi hadde i Fortaleza. Ja, hvordan så den ut? Den var varm. Man...

Pain de Martin

Eg undrast (Merk: undring)

17. mai-tale

Da misjonærene i NLM arrangerte 17. mai-feiring i Cochabamba holdt jeg følgende 17. mai-tale:

Kongeriget Norges Grundlov, given i Rigsforsamlingen paa Eidsvold den 17de Mai 1814,
saaledes som den er lydende ifølge siden foretagne
Ændringer, senest Grundlovsbestemmelse af 27de Mai 2010.

Kjære landsmenn, -kvinner og -barn, kjære alle sammen. Gratulere med dagen! Dere har nettopp hørt innledningen på det vi – i alle fall i utgangspunktet – feirer i dag. I praksis legger vi gjerne litt forskjellig innhold i dagen; is, sekkeløp, pølse, skum på sprayboks, salutt, det å stå å vente alt for lenge med alt for tynne sokker i alt for stive nye syttendemai-sko en alt for tidlig morgen med en usedvanlig skarp vårluft, rømmegrøt, fenalår, lange køer av mennesker i by og bygd, i det hele tatt – her kan du fylle inn selv. Men mye av dette innholdet – og her må jeg kanskje skuffe enkelte – ble ikke innført før mye seinere. Barnetogene ble innført av Bjørnstjerne Bjørnson i Christiania i 1870, og sprayboksen ble funnet opp av nordmannen Erik Rotheim først på 1920-tallet. Rømmegrøt og fenalår er på sin side mye eldre institusjoner enn Grunnloven.

Nå skal vi gå videre til den obligatoriske historiske påminnelsen om dette med 17. mai, en slags parallell til opplesningen av juleevangeliet for snart fem måneder siden. Det skjedde altså på våren i det Herrens år 1814 at det utgikk bud fra Christian Fredrik om at det skulle velges menn fra hele landet til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Der skulle de lage en grunnlov, og det gjorde de også. Denne grunnloven framheves som radikal i sin samtid når den slår fast demokratiske og liberale prinsipper. Grunnloven ble også viktig for Norges stilling i unionen med Sverige, og er den dag i dag en av verdens eldste grunnlover som fremdeles gjelder.

Nå kunne jeg nevne noen ord, som for eksempel folkesuverenitet, menneskeretter, maktfordeling, siden parlamentarisme og unionsoppløsning. Jeg skal heller prøve å sammenfatte. Grunnloven sier at folket bestemmer over politikerne. Norge kan derfor ikke være et diktatur, slik det hadde vært under den eneveldige kongen i København. Som enkeltpersoner sikrer også grunnloven oss visse rettigheter, som at vi skal kunne uttrykke oss fritt, og ikke bli vilkårlig fengslet eller torturert. Den sier også at myndighetene skal bestå av flere ulike deler som skal passe på hverandre, og skal på den måten sikre at staten skal fungere bedre og ikke enkelte skal få for stor makt.

Dette er det altså i utgangspunktet vi feirer, selv om de fleste av oss nok ikke tenker så mye på det til vanlig. Vi skal få lov til å feire denne dagen med alt det festlige det innebærer, uten å måtte gruble så voldsomt på det politiske teorigrunnlaget. Samtidig kan vi la 17. mai bli en påminnelse om at mye av det gode samfunnet vårt står for, som demokrati, frihet og rettferdighet, ikke bare er der ved en tilfeldighet; noen har kjempet modig og hardt for at det skulle bli slik. Da israelsfolket var på vei inn i det lovede landet etter at de hadde utvandret fra Egypt, og så vandret rundt omkring i ørkenen i førti år, så står det at vannet i Jordanelven delte seg så paktkisten kunne komme forbi. Da bygget Josva en slags varde, ser jeg for meg, av steiner som de hadde funnet på bunnen av elven som et minnesmerke om denne hendelsen for generasjonene som kom siden. Om vi skal la 17. mai være et minnesmerke over hvordan det moderne Norge ble til, så må vi også kanskje være beredte på å svare hva det står for når barna våre spør.

Jeg har lyst til å si noen ord om frihet. Det er sikkert mange som forbinder ordet liberal med moralske og verdimessige spørsmål, og at ordet derfor får en negativ klang og settes i sammenheng med et samfunnsmessig forfall. Men konseptet har en mye større, videre og dypere mening. Frihet henger sammen med ansvar. Den som får frihet, må bære et ansvar. Den som får ansvar, oppnår frihet. Gud satte to trær i hagen sammen med menneskene, og var samtidig helt klar på hva slags frukt det ene treet hadde, og hva slags frukt det andre treet hadde. Han gav dem frihet til å velge. De sviktet sitt ansvar. Likevel foretrakk Gud at menneskene skulle være frie til å velge, i stede for bundet av hans vilje. Hvordan skulle vi ellers kunne velge å elske Gud?

Den samme raushet som Gud har vist oss, synes jeg vi skal vise hverandre. Være trygge på hvor vi står, og gi hverandre frihet.

Dette griper inn i et annet begrep, nemlig toleranse. Vi må tåle uenighet, og aldri miste respekten for mennesket, selv om meningene står steilt mot hverandre. Kongen minnet oss i sin nyttårstale om at vi må la ekstreme strømninger komme til uttrykk for å imøtekomme dem med åpenhet. Åpenhet er der lyset slipper til. Bibelen minner oss om å leve i lyset, og trøster oss med at mørket ikke overvinner lyset. Jesus sier at han ikke kom for å dømme, men for å frelse, og han viste det ved å inkludere de som samfunnet ellers fordømte. 17. mai er kanskje det nasjonale symbolet som i størst grad samler oss som folk, på tross av alle våre ulikheter, en dag som inkluderer alle. La oss være imøtekomne og åpne for dem som tenker annerledes.

Når jeg i ulike sammenhenger får anledning til å snakke om det, så oppfordrer jeg alltid – spesielt – norsk ungdom til å reise til andre og kanskje ukjente steder, og da tenker jeg ikke først og fremst på syden, for å lære andre kulturer å kjenne. Det kan være Øst Europa, Latin Amerika eller andre steder. Når vi ser at andre mennesker har andre løsninger på problemstillinger som vi tok for gitt at vi løste på beste måte, så vil det – om vi er åpne for det – utvide våre horisonter og gjøre oss mer tolerante. Verdensborgere om du vil. La oss – vi som har et aldri så lite fotfeste i en annen kultur – være ambassadører for et større vidsyn i hjemlandet vårt.

Da jeg var liten og vi forberedte 17. mai-feiringen hjemme på Hordvik skole, lengst ute i Bergen kommune, kan jeg huske at det ble sagt at 17. mai er Norge sin bursdag. Dersom dette med Grunnloven blir litt komplisert for de minste, så forstår de fleste ganske tidlig at det er kjekt med bursdag. Et år er lang tid, og det at den som har bursdag ble født på denne dagen for et visst antall år siden er på en måte en selvmotsigelse. Men en liten knott kan likevel akseptere at det skal feires og en skal være glad. Det skal vi få lov til på 17. mai også. Så om alt dette med maktfordeling, frihet og parlamentarisme ble litt drøyt, så holder det med at Norge har bursdag i dag, og fyller 197 år, og derfor skal vi feire med alt det som det innebærer. La oss ta en hipp hurra!

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , , ,

Når skal livet ta slutt

Noen snakker om livet som noe som skal komme, som skal begynne bare den ene og den andre forutsetningen er til stede. Så går de etter sigende glipp av livet fordi de ikke har fått med seg at det er i de små opplevelsene og hendelsene livet utspiller seg. Små opplevelser som ungene for eksempel steller istand.

Jeg for min del har begynt å se fram til at livet skal slutte, dersom det i overskuelig framtid utelukkende skal handle om unger som må skifte tissebrune underbukser fire ganger for dagen, som griner når det er noe de ikke vil ha, eller vil ha, eller de ikke vet hva de vil ha, eller når de likevel vil ha det de ikke ville ha, i stede for å si det. Unger som hyler når de snakker, som klatrer på den de snakker med, selv når de ikke snakker med vedkommende, som umettelig spør etter det de allerede har fått alt for mye av, i stede for å takke for det de har fått. Eller vil ha en ny ting før de har fått den forrige tingen de bad om. Unger som vil så mye og kan så lite, og derfor må ha hjelp til mesteparten. Kontinuerlig.

Etter at dette såkalte livet har tatt slutt, så skal jeg for eksempel legge meg på sofaen etter middag, og ingen skal stå og prøve å dra opp øyelokkene mine. Ingen skal hoppe på meg fra armlenet eller ryggstøtten. Før jeg legger meg på sofaen etter middag, når jeg spiser middag altså, så skal jeg sette meg ned, spise, reise meg og gå derifra. I stede for å sette og reise meg tjue ganger før jeg får servert meg selv for å møte alle behov som oppstår etterhvert; hente det ene, så det andre, kom og tørk, oi der knuste et glass, oi der var det noen som tisset på stolen, noen fekter med biffknivene, noen vil ha et annet fat, nei forresten, noen vil bare skrike litt!

Etter at jeg har hvilt middag skal jeg kanskje lese litt. Uten at noen skal sitte på fanget. Uten at det jeg leser er Tellebok med Thomas toget. Uten at jeg samtidig skal høre på gryleglad barnemusikk. Uten at jeg plutselig skal lese noe annet når det jeg leste er halvlest. Uten at noen tisser på meg mens jeg leser.

Men, når jeg tenker litt etter, så kommer jeg på at etter at livet endelig har tatt slutt, så begynner det vel tidsnok på'an igjen. Men med barnebarn eksisterer bare livet en og annen langhelg. På trygg avstand til livets larm og leven skal jeg smile i barten minnes den gang jeg var midt i livet selv. Så skal jeg og den oppvoksende generasjon skjemme hverandre bort og ellers bare skumme fløten. Gå lange turer og drikke kakao og spidde pølser mens slitne foreldre hviler sine røde øyne på puten. 

Ja, for i det kommende livet blir jo alt så meget bedre.

Av Niklas Sunnhordvik Merket: ,

Balkongen – en plass for de store begivenheter

Det er noe skjønt og komisk over minstemann og balkongen. Vi bor i niende etasje med god utsikt over områdene omkring. Nå liker vi ikke at Håkon på 2½ er der ute aleine. Det går et gys gjennom oss alle når vi tenker på den harde betongen 30 meter lenger nede, og det lave gelenderet på balkongen. Men det hender han sniker seg ut gjennom skyvedøren, eller det hender at vi er der ute sammen med ham. 

Balkongen – tror jeg, for Håkon – har blitt et slags symbol mot verden og livet der ute. Et sted for å betrakte de store begivenhetene. Den gode utsikten til tross er kanskje begivenhetene mest til stede i guttens eget hode. En plass for velkomster og farvel. Den lille kroppen føler seg nok ovenpå der på den luftige balkongen

I julen hadde vi besøk av besteforeldrene. Da de dro sto vi på balkongen og vinket farvel. Etter at vi hadde tatt farvel inne i leiligheten og besteforeldrene hadde tatt heisen alle etasjene ned med koffertene sine. Vi så bilen forsvinne ned gaten og mot flyplassen. I det lille hodet til Håkon går det nok en usynlig, men akk så merkbar bro mellom balkongen og flyplassen. Balkongen er plassen for de store møter, flyplassen for de store reiser. Og nå sto vi på balkongen og vinket farvel til Mormor og Morfar som skulle til flyplassen.

Ikke få ganger har Håkon siden stått på balkongen og med en utenpåliggende melankoli bekjent: «Tenke Mormor.» Eller han står der og ser på oss med spørrende hvalpeøyne «Flyplassen, Norge?» I en periode nå har Håkon trodd at vi skal til Norge hver gang vi nærmer oss ytterdøren. Aner ikke hvor mye han husker av fedrelandet etter å ha vært her i over åtte måneder. Kanskje han bare tar etter storesøsteren, for så å konstruere sitt eget drømmeland som han lengter til. Jeg håper forventningene innfrir når vi om mindre enn to måneder skal sette oss på flyet med kursen hjem.

I dag ventet vi besøk. Boliviansk tradisjon tro kom det seint. Mens vi ventet hadde vi laget boller til gjestene. Kanskje det var bollene Håkon tenkte mest på, eller var det gjestene. Han mente i alle fall at de måtte komme snart. Rett som det var sto han på balkongen og proklamerte så hele byen skulle få vite at gjestene var ønsket og velkommen: «Elisabeth, Elisabeth!»

Det er noe spesielt med slike balkonger. Noe som gjør at alle konger, presidenter og makthavere må ha sin. Og Håkon. Vi må vel kanskje alle ha et slikt utsiktspunkt mot massene, de andre. Et sted vi er hevet over det myldrende kjas og mas, der vi kan hente fornyet styrke til veien videre, om det så for de fleste av oss ikke dreier seg om å styre et land. Kanskje det greier seg å styre sitt eget liv. Og om det ikke er i en høy bygning så er det nok et sted der inne i oss selv.

Kjenner jeg lommeboken vår rett, så blir det vel mer indre balkonger framover enn ytre. Får håpe det greier seg for vår lille kong Håkon.


Ylva og Håkon baker boller
Av Niklas Sunnhordvik Merket: ,

Hvor er alle alfahanner hen?

Hvordan skal en mann finne sin plass i det moderne samfunnet. Han møter et dobbelt sett med forventninger. Fremdeles skal han oppfylle de klassiske mannsegenskapene; lede flokken (familien), ta initiativ og være besluttsom, ta ansvaret når en har sviktet sin lederfunksjon/-rolle, etc. I tillegg skal en ta inn over seg likestillingsperspektivet; være aktiv og tilstede i hjemmet, dele likt ansvaret for reinhold og oppbringing av unger, ta del i flokkens emosjonelle tilstand (ikke bare den praktiske) etc.

For et par dager siden blåste Kjetil S. Østli ut i et innlegg i Aftenposten. Han prøver, mer enn prøver: lever ut det likestilte mannsidealet. Han også. Men de primitive sidene skriker om å bli lagt merke til. Mens han drømmer om ekspedisjonene, er han blitt «en innekatt, som skiter i en skuffe». Er det det kvinnene vil ha? Har mannen i hele menneskehetens historie vært overflødig, så lenge vi ikke snakker om de reint produktive egenskapene? Var det bare behov for oss da vi skulle jakte og krige, hvorav ingen av delene forbindes med det moderne, utviklede samfunnet?

Det moderne samfunnet er politisk liberalt. Vi tar nå for gitt at alle mennesker er likeverdige – mann, kvinne, ung og gammel. Stemmeretten er universell. Skillet mellom fri og trell er foreldet fordi vi alle er frie. Alle kan tenke, alle kan formulere det de tenker i ytringer og alle skal respekteres for sine ytringer. Også kvinner og barn. Sånn er det bare, og sånn er det best at det er. Like selvfølgelig er det at dette kompliserer forholdene for de som tidligere hadde monopol på å bli tatt alvorlig. Det gjør det ikke mindre riktig.

For noen år tilbake skreiv Runar Døving i ovennevnte avis et innlegg om likestilling. Han åpner med hvordan kvinner er vinnere på de fleste arenaer som betyr noe, men likevel klarer å fremstå som undertrykte. «I Norge lever kvinner fem år lenger enn menn. Mer enn ni av ti som sitter i fengsel er menn. Tre av fire som begår selvmord er menn. Menn må i militæret, kvinner slipper. Menn er overrepresentert i statistikker som gjelder skader, ulykker, drukning, fyll og depresjoner. Kvinner får barna etter samlivsbrudd i ni av ti tilfeller.» Her vil jeg for egen regning legge til at jenter får ta armhevinger med knærne nedi, og har med dette privilegiet samme krav til antall armhevinger som guttene, med kun tærne nedi. «Og det begynner tidlig. Jenter får bedre karakter enn gutter i 90 prosent av fagene. Statistikkene er klare: Kvinner er lykkeligere, flinkere og har mer og bedre kontakt med seg selv og sine foreldre. Aldri har flere kvinner og færre menn fått barn. Kvinner har bedre helse, de har det bedre på skolen og har et tryggere liv. Likevel klarer de det ufattelige retoriske kunstgrepet å fremstå som undertrykt». Så om vi menn skal ta en plass i familien i det moderne samfunnet, hvilken plass skal vi ta?

Alfahannen er han som leder flokken. Det finnes alfahunner også, men de snakkes det ikke så mye om. Alfapar er det delte lederskapet. Ansvarsfordelingen innenfor alfaparet må de ordne opp i selv, men sammen utgjør de utad det fulle ansvaret.

I det perspektivet jeg legger fram her er det alfahannen som er den sentrale. Vår kultur er – inntil de siste par tiårene i alle fall – patriarkalsk. Mennene leder. Dette kan selvsagt diskuteres, og mange har diskutert det. Kvinnene har alltid hatt en maktposisjon gjennom å ha kontrollert familiens indre dynamikk. I dag også gjennom å være alene om å kontrollere reproduksjonen. Selv om familien som enhet nok var viktigere før, da de andre samfunnsstrukturene var svakere, regnes den fremdeles som en sentral institusjon i samfunnet; selv om de statskåte glade sosialister vil ha oppdragelsen over på statens institusjonelle hender har stadig familiens sosialiserende og genetiske arv stor betydning. Det vil den fortsette med.

Nå litt om fedrene og deres barn. Mange av oss vil være fedre uten at vi nødvendigvis higer etter, nyter og gleder oss over bleieskiftingen og de andre pliktene som følger med. Barna har i stor grad blitt alle tings mål. Det er det mye bra i. Barna er vår og vårt samfunns framtid. At barna blir tatt i betraktning som mennesker er også av det gode, at de ikke lenger bare skal sees og ikke høres, og at de kan få ta del i familien når man spiser middag eller gjør andre kjekke ting. Men når foreldrene i ett og alt undertrykker seg selv og sine egne behov for barnas skyld gjør de barna en bjørnetjeneste. Barna kan likegodt tidlig som seint lære at verden ikke kretser om dem. Det vil ikke bli et mindre sjokk om de er 12, 16 eller 23 når illusjonene sprekker. Jeg mener derfor at vi må øke terskelen for å snakke om omsorgssvikt. Barns omsorg blir ikke sviktet bare fordi barn til en viss grad selv må ta ansvar for å gi livet mening. Det er en god trening til seinere. Eller ved at de ikke er underlagt en pedagogisk ledelse på mastergradsnivå ni timer om dagen. Voksenverden inneholder en del plikter som tar de voksnes tid og oppmerksomhet, på bekostning av alt annet, inkludert barna. En skal ikke ha dårlig samvittighet av den grunn. I mitt perspektiv er dette et uttrykk for at det skal gjøres plass for noen «maskuline verdier» i familien.

I en videre søken etter mannens plass finner jeg hos Jesper Juul at «kvinnene hadde i årtusener vært berøvet visse grunnleggende menneskerettigheter, men hadde i forskjellig omfang bevart sin menneskelighet. Mennene hadde blitt isolert i sin rolle, og fått avstand til sin menneskelighet. I denne sammenhengen er mangelen på likhet stadig iøynefallende» (Juul s 32). Døving sier at «gutter leker krig, jenter med dukker. Jenter sosialiseres inn i et naturlig liv med kontroll over avkommet, mens mannen sosialiseres til en komisk anakronistisk figur». Så når hverdagen stort sett består verken av jakt, krig eller reproduksjon, hva skal vi ta oss til? Hvordan skal vi finne vår plass som seriøse aktører og lederfigurer på hjemmebane?

Mennene sutret ifølge Døving over mye å gjøre, alle sine forsørger- og samfunnsplikter i tidligere tider. «Det er mye arbeid, og med mye arbeid følger ansvar og makt. Tilsvarende kan kvinner i dag sutre over at de har mye å gjøre som mødre, som vertinner og som profesjonelle. De sutrer og kaller seg dobbeltarbeidende, men legger ikke merke til den makten som følger alt dette arbeidet» (Døving). Det er i familien, og ikke i arbeidslivet, at det viktige foregår. Makten ligger der for den som behersker familien.

Når den tradisjonelle familiestrukturen glapp taket, mistet ikke bare mannen makten, men hans rolle i familien ble «utsatt for massiv kritikk. Kritikken ble opplevd av mange som en slags kastrering, og var under alle omstendigheter uttrykk for et paradoks: Menn og fedre har aldri spilt noen vesentlig rolle innad i familien, verken kvantitativt eller kvalitativt, og kritikken handlet derfor også mest om det menn og fedre ikke gjorde» (Juul s 31). Veien videre blir derfor å finne hva vi skal gjøre.

«En mann med forkle blir stemplet som tøffel, som femi, utdefinert som mann, uten seksualitet» (Døving). Men den mann som behersker hjemmet er den mann som har vunnet makt. Det er han som kan stille krav til kvinnen i det moderne samfunnet. Den mannen som fjerner seg fra hjemmets arena er uvitende om det som foregår der og kan umulig komme med innspill og utøve makt.

«Kvinner fikk tidligere være menns sekretærer, på samme måte som menn nå skal 'hjelpe til'. Tiden er kommet for at menn ikke lenger vil være assistenter, men også være med på å bestemme hvor skapet skal stå» (Døving). Derfor må – i den grad de ønsker det, ellers: bør – menn oppføre seg som om deres stemme teller i hjemmet. I den grad de er uenig med sin kvinne om foreksempel oppdragelse og behandling av barn, må de høre hva kvinnen har å si (altså forvente at kvinnen forsvarer sitt standpunkt), ta det alvorlig for så å argumentere for sitt eget standpunkt. Ikke ta kvinnens (eventuelt) ubegrunnede innspill til etterretning – som fakta. Det hjelper ikke å himle oppgitt med øynene, kaste med hånden, fortelle verbalt og eller med hele seg at «Det er greit, du får ha det som du vil,» gå der ifra og smelle med døren. En kan ikke bare furte når en ikke får det som en vil. Det er ikke en alfahann verdig. Ei heller å proklamere sannheten for enhver som gidder høre på (kone og barn), og så forvente at alle skal legge seg med buken i været og halen mellom beina og klynke underdanig. Veien går mellom disse grøftene. En må bære det offeret det er å ta sitt sosiale ansvar, involvere seg og bry seg (se Juul s 211–212), og så lede og gå foran som et eksempel. Ingen kan forvente mer av andre – verken av kone eller barn – enn av seg selv.

Derfor har menn lov og rett til å delta i familien. Og de kvinnene som ønsker mannens deltakelse, må også akseptere den. Ikke kritisere den for at den ikke gjøres riktig. Selvsagt har de rett til å kommentere og komme med innspill til det mannen gjør, på samme måte som mannen har det overfor kvinnen. Mennene må selv ta ansvaret dersom de tar seg nær av kvinners irettesettelse, for så å gjøre alt hjemmearbeid på kvinners vis. Hvis menn må bli kvinner for å kunne bidra hjemme er det best å la vær. Å delta (i hjemmet) er ikke å følge et sett med regler etablert av kvinnene, men å bidra med en retning og visjon, og praktiske oppgaver. Det handler ikke så mye om «den generelle mannsrolle» som den enkelte manns – eller persons for den saks skyld – rolle i sitt eget liv og sin egen familie.

Konklusjonen blir at mannen må ta ansvar og få innflytelse: bli en mann! Ikke ta så mye hensyn til andres forventninger til en selv som til ens egne forventninger til en selv, så lenge en har et bevisst forhold til disse. Det krever kanskje mye, men er eneste alternativet til enten å isolere seg fra familien, eller underkaste seg den.

Av Niklas Sunnhordvik Merket: , , ,